De neste sekundene vil prege resten av livet

Å fange en sjøørret er utrolig vanskelig. Det krever store mengder dyrt utstyr, ganske lang livserfaring, en utholdende vilje, samt en kompromissløs holdning til all bruk av fritid.

Det er vår. Jeg sjøsetter min kano ved Sætre i Hurum. At jeg velger akkurat Sætre i Hurum har med det å gjøre at jeg har fått fisk der før. Sportsfiskere er slik. Det kan være eventyrlige muligheter like ved der jeg bor. Det er sant. Likevel kjører jeg gjerne en time langs Oslofjorden for å prøve lykken utenfor Sætre. Jeg skal på ørretjakt rundt Gråøya.

Det er tidlig lørdag morgen. 20 grader i lufta. Eventyrlig flotte forhold. Jeg padler litt hit. Jeg padler litt dit. Jeg kaster med flue, en såkalt pattegris. Det er en rosa reke som jeg har fått fisk på før. Jeg har skikkelig trua på pattegris. Jeg har et stort lager med slike. Men skal jeg være helt ærlig så mister jeg lett tålmodigheten med flue. Jeg begynner å kaste med sluk. Jeg har en forkjærlighet for en rød og hvit versjon av atomsilda, 20 gram. Dette er en dansk sluk som jeg har fått veldig mye fisk på. Den koster 56 kroner. Det hjelper ingen ting i dag. Jeg bytter til en gråhvit, oransje og meget dyr wobbler som jeg dorger bak kanoen. Det er favoritt wobbleren min. Ingen annen wobbler har gitt mer fisk. Jeg har et nærmeste religiøst forhold til den wobbleren. Men trur du at det hjelper noe særlig?

Det har gått åtte timer. Jeg har ikke hatt et eneste napp. Å fange en sjøørret er som sagt utrolig vanskelig.

Jeg dorger wobbleren langs en holme. Der ligger det en seilbåt ankret opp inntil land. I baugen står en far og fisker. Han ser ganske proff ut med fiskevest på.

I akterenden står sønnen. Han er ca tre år gammel, er iført rød redningsvest og smokk. Jeg kan se at han tygger på smokken. Den er blå og har en slags sikkerhetslenke festet til klærne. Gutten har dessuten en ministang av typen Otto Oter med lukket haspelsnelle. Jeg tror du kan kjøpe en slik stang, snelle og snøre for under 200 kroner.

Akkurat i det øyeblikket jeg kommer forbi i min kano ser jeg hugget komme. Guttungen tviholder på den lille stanga, spytter ut smokken og gauler så høyt han kan: - JEG HAR FISK. JEG HAR FISK.

-Dette kommer helt uventet på far. Han sveiver sjokkert inn sitt eget utstyr så fort som bare mulig og kaster seg frem mot sønnen. Mannen har nå noen sekunder på å ta en viktig avgjørelse. De neste sekundene kan komme til å prege resten av livet for sønnen. Her kunne en ivrig sportsfisker blitt til. Hvis han bare hadde fått sveive inn fisken selv.

I steden river far til seg Otto Oter og roper ekstatisk: - DET ER EN ØRRET. DET ER EN ØRRET.

Fra vannet og opp er det over en meter i luftlinje. Å løfte opp fisken gjennom lufta er høyrisiko. - Nå mister han fisken, tenker jeg. Jeg har sluttet å padle for å se og høre på mannen som gauler til kona om det fantastiske som har skjedd. Dette er jo ikke til å tru. En ørret.

Far vipper opp fisken. Den seiler i en høy luftig bue, løsner i lufta, men lander oppe i seilbåten. Jeg tipper ørreten er ca en halv kilo. Guttungen står og ser på. Far rekker armene i været. Dette er en stor seier.

Å fange en sjøørret er som man forstår meget, meget vanskelig.

PS.  Helt på slutten av dagen fikk jeg en trøstefisk. Den så slik ut.
 
 

hits