Med slike støvler som mafiaen bruker


Sykkelen min sto lent mot hushjørnet. Klar til dyst. Det er en gammel og sliten sykkel. Men jeg elsker den. Elsker lettheten. Følelsen av fart. Og frihet.

Jeg svingte ut i Kirkeveien og tok fatt på den første lille bakken opp mot busstoppet hvor køen av morgentrøtte naboer sto og hang i grålyset og den ulne skyen av regn og selvfølgelig stillhet som preger folk som har nok med seg selv på den tiden av døgnet. De så meg komme. De så sammenbruddet.

Jeg skulle ikke kjekke meg. Ikke på noen måte. Jeg bare tråkket på litt ekstra. Det lød et kort smell. Kjedet røyk. Jeg var nær ved å tryne og bli til en haug av skrubbsår og fornedrelse. Rett foran køen på bussholdeplassen. Men jeg landet på bena. Ydmyket, men like hel.

Samme formiddag. Jeg ringer et verksted.

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Klart det. Hva gjelder det.
- Jeg trenger ny krans og nytt kjede.
- Ja, det kan vi fikse.
- Når da?
- 1. juni.
- Du tuller nå?
- Nei, det er utrolig mange som vil reparere sykkelen sin nå.

Etter den samtalen følte jeg liksom en håpløshet renne nedover og legge seg i føttene som en slags betongstøvler, av den typen mafiaen bruker når de kjører deg ut på havet en mørk kveld og hiver deg over bord på dypt vann for å synke ned til haiene.

Men jeg ga ikke opp. Jeg ringte et annet verksted. Det er et av de mest kjente i byen. Her kunne jeg få time om tre uker.

Tre uker. UTEN SYKKEL. Det var ikke til å holde ut.

Men jeg ga meg ikke. Jeg ringte. Og jeg ringte. Til slutt fant jeg et verksted. Ny samtale:

- Hei, dette er Baard Fiksdal, kan du hjelpe meg å fikse sykkelen min?
- Med hva da?
- Ny krans og kjede.
- Ja, men jeg har ikke tid i dag.
- Det forstår jeg. Når har du tid.
- Kanskje i morgen.
- Det er jo helt fantastisk. Jeg kommer med sykkelen i kveld.
- OK

Her må det skytes inn at for mange er Oslo en trygg by som man lett kan ta seg frem i uten noen som helst form for skrekk og gru. Men det kommer litt an på hvem man er. Og hvor man ferdes. Hvis man for eksempel er meg. Og det eksempelet er på Grønland litt før klokka åtte om kvelden, så er det ikke bare, bare å stoppe bilen og spørre om veien til et sykkelverksted. Jeg spør tre bola karer som står i svarte klær og røyker utenfor en pub.

De begynner å le av meg. Jeg vet ikke hva de ler av. Og jeg har ikke lyst til å finne ut av det heller. Så jeg kjører videre og finner heldigvis frem. Litt flaks skal man ha.

Sykkelverkstedet drives av en kar med halvt lukkede øyne og en litt søvnig måte å snakke på. Han likesom drar ordene utover, som om de er laget av våt ull og målet med samtalen er og få dette til å vare så lenge som mulig.

Sammen ser vi på kransen.

- En så liten krans har jeg aldri sett før, sier mannen.
- Du har ikke noe sånt på lager?
- Garantert ikke.
- Men du kan skaffe?
- Vi får se.
- Du ringer meg når sykkelen er ferdig.
- Jeg sender deg en melding.
- Fint.

Etterpå kjører jeg sakte hjem. Det er fortsatt vår. Det er fortsatt håp.

hits