Å fiske en hai på 400 kilo

kommentarer


Den kjøttetende haien spiser lett en hel, voksen sel eller hva det skal være med sagende tenner. Haien er normalt fire meter lang, veier 3-400 kilo og er ganske vanlig i Norge. Dette beistet skal Morten og Hugo fiske ved hjelp av dupp og søkke.

Morten og Hugo egner kroken med et stort stykke råttent kjøtt fra en okse. De har også kastet ut store mengder kjøttavfall i havet for at lukten skal tiltrekke seg en sverm av haier ikke langt fra øya Skrova i Lofoten. Redskapen er 400 meter med tau, kjetting og en diger krok. Morten forteller:

-Til sist fester Hugo tauet i den største blåsa vår, og hiver den på havet. Blåsa er jo egentlig en dupp, et redskap jeg alltid brukte som gutt, men da for å fiske abbor, ørret eller røye, fisk som i beste fall veide et halvt kilo. Da var duppen på størrelse med en fyrstikkeske. Det kan hevdes at vi fortsatt driver med det samme. Men nå er vi blitt voksne og fisker etter håkjerring med en dupp som måler en meter i omkrets. Og istedenfor en angel på en cm bruker vi en krok som ser ut til å høre hjemme på et slakteri. Det må til. Når håkjerringa biter på vil den ikke klare å trekke blåsa under i mer enn et sekund av gangen,  skriver Morten.

Mens Morten og Hugo sitter og venter på at beistet der nede i dypet skal bite ser de en annen båt  like i nærheten full av ungdommer som med stor fryd hopper ut i vannet og bader. De skulle bare visst om drapsmaskinen som svømmer ikke langt unna.

Jeg leser dette og blir ganske opphisset. Jeg leser det i  et lite mesterverk som heter "Havboka eller Kunsten å fange en kjempehai fra en gummibåt på et stort hav gjennom fire årstider". Boka er av Morten Strøksnes og har nylig vunnet pris som årets beste i sitt slag.

Jeg sitter og leser Havboka og blir veldig misunnelig. Dette har sammenheng med at jeg ikke er  på et så fantastisk sted i Lofoten som Morten og Hugo. Jeg sitter på en liten plass på Vestlandet og er på besøk hos svigermor sammen med kona og ungene. Det er jo trivelig, det også. Jeg kan fiske her også. Jeg får lyst til å fiske med agn.

Det regner som det nesten alltid gjør på Karmøy. Jeg kommer ut av en våt sky og går inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes. Jeg er på leting etter agn.

Det er tidlig i påsken 2016. Jeg er veldig optimistisk. Jeg har sterke forhåpninger om å få fisk. De andre som skal inn på Kiwi-butikken på Avaldsnes er helt normale mennesker. Noen snakker om hvor surt og kaldt det er i denne senvinteren som er helt uten sol og varme. Andre snakker litt om hvor utrolig vanskelig det er å la være å kjøpe smågodt når det bare koster 28 kroner kiloen. Selv spør jeg etter reker.

Jeg trenger bare et par never med reker. De er frosne. Det blir en liten pose. Jeg skal ikke kjøpe noe annet. Køen på Kiwi er lang. Jeg står med min lille pose og venter. Endelig blir det min tur.

- Du har virkelig storhandlet du, sier mannen i kassa med et smil.
- Ja, sier jeg.
- Det blir 22 kroner, sier mannen.
- Ja, sier jeg.
- Men du vil ikke heller ha ferske reker da?
- Gjerne, men har du det da?
- Ja, og de er veldig fine.

Jeg blir i godt humør av denne opplysningen. Ferske reker vil sitte bedre på kroken. Jeg går og henter en ny pose, betaler 50 kroner og går ut til regnet, kulden og fisket. Jeg fisker fra land i skipsleia som har gitt Norge navn. Seilingsleden fra Karmøy og nordover ble omtalt som Norðrvegr, veien mot nord.

Jeg fisker med en kraftig, ti fots stang, 0,45 snøre, 80 grams lodd, og opphenger med reke surret fast til kroken med bindetråd. Jeg står under Karmsundbrua, der strømmen går stri. At jeg velger akkurat dette stedet har sammenheng med at første gang jeg kastet med stang under brua fikk jeg på den største torsken jeg noen gang har sett.  Sportsfiskere er som forbrytere. Vi vender tilbake til åstedet. Vi klarer ikke å la være.

Det går to timer. Det går fire. Ingenting skjer. Jeg tenker på Morten og Hugo som ventet dag ut og dag inn i Lofoten på at kjempehaien skulle glefse over agnet. Nå skjer det snart. Nå. I neste sekund kan en totalt mislykket dag snu og bli helt fantastisk. Slik er livet. Som sportsfisker.

Hele dagen går til ende. Jeg blir mer og mer ynkelig. Jeg fryser. Regnet siler ned. Det skjer absolutt ingenting. Jeg må finne på noe snart som gir denne dagen mening. Jeg åpner posen med reker. Jeg renser en og puter den i munnen. Det smaker ganske godt. Jeg tar en til. Og en til. Jeg gjør dette med langsomme, triste bevegelser. Det er et håp som svinner for hver bit. Snart er posen tom og jeg må dra hjem.

Her henter jeg frem Havboka for å se om det går bedre i Lofoten. Og det gjør det. Slik blir dette en av tidenes beste påsker. Det er fantastisk å kunne lese seg glad.

hits