Ondskap på badet


Mitt nye liv startet med et spontant innfall. Det var like over nyttår. En hard og feit julefeiring var nettopp over. Jeg kunne se tuppen av badevekta stikke ut under et skap.
- Lurer på hvor mye jeg egentlig veier, tenkte jeg.

Jeg har ikke veid meg på mange år.  - Hæ, nesten hundre kilo!! Dette er ille. Dette er starten på resten av livet. En eneste lang nedtur. Om noen år veier jeg 120. Og noen år etter det 130. Dette må stoppes. Og det må stoppes nå.

Jeg har aldri slanket meg før. Jeg har alltid vært lang og tynn, rett og slett en skranglete fyr, som heller burde lagt litt mer på enn det motsatte. Men plutselig en dag hadde jeg passert 50 år uten å forandre spisevaner. Det straffet seg.

Før du legger ut på denne turen, lytt til erfarne slankere, ja det er skam å snu, og graver du deg ned i tide bør det være i noe annet enn potetgull og smågodt. Nå har jeg fordel av å kjenne en masse damer og noen karer som er sterke på teori. De vet hvordan man skal slanke seg. De praktiserer ikke. Men de kan teorien.

Etter en ringerunde valgte jeg å slutte med all brødmat og bare spise knekkebrød. Jeg kuttet ut alle former for godteri. Sukker er kryptonitt. Jeg har reduserte antall poteter til en om dagen. Jeg stirrer mistenksom på pasta og ris. Enhver tanke på porsjon nummer to til middag er som å vurdere utroskap. Aldri før har jeg vært klar over at en banan er 90 kalorier. Jeg reiser i et nytt, uendelig stort og ekspanderende univers. Det er sorte hull her inne. Jeg tror ikke jeg noen gang kan komme ut igjen. Ut til det livet jeg elsket.

Det går en uke. Det går to. I slutten av januar veier jeg meg. Jeg har gått ned 2,5 kilo. Jeg blir veldig glad. Badevekten er min beste venn. Jeg veier meg en gang til. Bare for å sjekke at dette stemmer, at det nytter, at jeg er på rett vei. Å du hellige badevekt. Deg kan jeg stole på. Du er den eneste sannhet som jeg bryr meg om. Det er så mye bedrag og løgner i vår vonde verden. Men badevekten, du står der og lyser av fakta. Badevekten, du er den eneste jeg stoler på. Slik er det blitt. Dette er meg. En junkie som gleder seg til onsdag morgen, da det er veietid.

Åtte uker fra start. Vi runder starten på mars. Jeg veier 92 kilo, og er utrolig fornøyd. 6,5 kilo er borte. Det høres jo ikke så mye ut. Men det føles mye. - Det er mye, sier jeg høyt til meg selv med et tåpelig smil om munnen.

I dag tidlig var en vanlig søndag morgen. Jeg lager egg og bacon til datter Frida. Jeg danderer eggene på to ristede loffskiver. Frida sier at det er den beste frokosten hun kunne fått. Selv tar jeg to knekkebrød med makrell i tomat + en appelsin og en kopp te med suketter i. Det får gå. Alt går.

Etter frokost går Frida på badet og veier seg. Hun roper ut:

- Badevekten er så rar. Den viser mye mer enn den pleier.

- Hæ, sier jeg.

- Ja, kom å se.

- Det var rart. Vei deg en gang til, sier jeg. Nå viser vekta et kilo mindre. Og på tredje veiing et halvt kilo opp. Dette er ille. Frida og jeg ser på hverandre. Usikre. Hva er dette? Da kommer min kone inn på badet.

- Jeg har justert badevekta slik at den nå viser seks kilo mindre enn den gjorde for noen uker siden, sier hun.

- Frida og jeg står der med åpen munn. Vi gaper. Så ond går det vel ikke an å være?

- Dette er bare ikke mulig, mumler jeg.

- Jo, det er tydeligvis det, sier Frida.

Det går en evighet i hvert minutt. Dette er ikke en søndag som alle andre søndager. Det er et tidsskille. Det var den dagen da man ikke lenger kunne stole på noen. En avgrunn åpner seg. Det er som om Marit Bjørgen eller Ole Einar Bjørndalen plutselig skulle vært tatt i doping. Alt som vi stolte på og var stolte av viser seg å bare være en slem bløff. Det er ikke til å holde ut.

Plutselig begynner min kone å le. Hun ler høyt og hjertelig. Hun har ikke tuklet med vekta likevel. Viser det seg.

Slik er ståa. Nå trenger jeg sårt en hevn. Fint om du kan sende meg noen forslag. Det haster. Ikke spar på fantasien. Vær gjerne famøs og ondskapsfull. Hent frem det verste i deg selv. Jeg trenger det nå. Jeg trenger det sårt.

 

 

 

 

 

 

 

hits