Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?

kommentarer

- Katten har kastet opp. Vi må til legen, sier datter Frida (16). Jeg ser ikke straks døden i øynene. Det skal komme til å straffe seg.

Når mor for tiden er ute og reiser og far skal stelle hjemme er det ikke lett å ta seg av liv og død. Dessuten skal man ha kompetanse på vanning av planter (forskjell på orkideer og julestjerner?) og dessuten mye annet krevende. Midt oppe i dette lever katten som heter Siesta, er syv år og som vanligvis hersker over familien med en selvfølgelig arroganse. Men nå er hun syk og slapp. Katten ligger uten matlyst og ser direkte dårlig ut.

- Hun er sikkert bare forkjølet. Det er jeg også. Jeg tror vel egentlig at det står dårligere til med meg, sier jeg og hoster og harker.

Frida sender meg nå sitt mest drepende blikk. Det er liten tvil om hvem hun mener fortjener å stryke med først.

- Jeg syns vi skal se dette litt an et par dager. Å gå til dyrlegen er dyrt. Men nå må jeg løpe, for jeg skal rekke en tur i svømmehallen før de stenger, sier jeg og drar av sted.

Under vann i Bergerhallen på Rykkinn kommer ettertanken snikende i form av en masse dårlig samvittighet. Jeg svømmer stadig saktere. Jeg er blitt over 50 år. Plutselig får jeg det for meg at jeg kan komme hjem og oppdage at Siesta ligger stiv og død i gangen. Hva gjør jeg da? Etter å ha tatt den kjekke tonen. Det kan jo bli et traume for hele familien og jeg kommer til å stå der som djevelen selv.

Når jeg kommer hjem oppdager jeg noe som Frida har hentet frem og som jeg ikke ante at eksisterte. Det er en helsejournal for Siesta. Jeg blir stående og bla, side opp og side ned med vaksinering og kastrering og medisinering og flottbehandling og det ene med det andre. Jeg skjønner nå at Siesta har gått regelmessig til sin fastlege, en veterinær på Høvik.

- Jeg har bestilt time, sier Frida. I morgen klokken 18.15. Kan du kjøre?
- Jeg kan vel det, sier jeg spakt.

Dagen etter: Kjøreturen til dyrlegen går gjennom et dypfrosset landskap. Det er 15 minusgrader og ingen tegn til liv langs veien. Parkeringsplassen ligger i dunkelt mørke. Det er en fortettet stemning. Vi glir inn døren og får beskjed om å vente på "Katterommet", slik at Siesta slipper å ta anstøt av hunder. Vi blir bedt om å sette buret hennes på en hylle som gir henne utsikt og en god følelse. Mens vi sitter slik og venter kommer en familie på mor, far og to barn ut av et tilstøtende rom. De er i sorg. Familien har med seg et tomt fuglebur. Jeg tenker at det sikkert er en undulat som de nettopp har tatt avskjed med. Jeg ser at alle i familien er rødkantet i øynene etter gråt.

Etter litt venting blir det vår tur. Dyrlegen tar oss med til et undersøkelsesrom. Siesta blir lyttet på med stetoskop. Veid og funnet en kilo lettere enn sist. Dette er slett ikke bra.

- Hun har kastet opp en del. Har der bilder av oppkastet, spør legen.
- Nei, sier jeg.
- Ja, sier Frida og vipper frem mobilen.

- Veldig bra at du har tatt bilde, sier legen og han fortsetter. - Her kan man helt tydelig se at hun har hostet opp en innvollsorm. Det er trolig det som er problemet. Vi får gi henne en pille og så skal du se at hun snart er på beina igjen. Om det ikke er klar bedring i løpet av en uke får dere komme tilbake.

- Det skal vi gjøre, sier Frida.

Vi pakker sammen, betaler og kjører hjem. Innvollsorm er ekle greier. Jeg anbefaler ikke å Google etter bilder av slike. Innvollsorm kan blant annet borre seg inn i lungene til katten og gjøre stor skade. Frida ser på meg og sier:

- Føler du deg fortsatt mer syk enn Siesta, pappa?


Siesta

hits