Fattig på Ikea



- Nå har jeg mista Ikea-bussen to ganger. Dette er ille, hører jeg kvinnen si. Hun henger ved Billligkroken på Ikea og håper at det skal dukke opp nye ting hun kan gi i julegave.


Vi er tett oppunder jul og folket haster forbi, hvite i ansiktene på vei til neste gjøremål. I disse dager går det lynfort å kjøpe en ny, stor TV, buet skjerm, og med så mange piksler per tomme at det nesten er umulig å ikke ønske seg noe mer fantastisk. I julegavepakkekøen på et storsenter i Sandvika står jeg bak en far som får pakket inn to iPhone 6 til sine døtre og bemerker med nasal selvfølgelighet at han ikke vil gjøre forskjell selv om den ene jenta er tre år yngre enn den andre. Hun som pakker inn gavene spør om mannen vil betale ti kroner til Frelsesarmeen som takk for innpakningen. Det vil mannen. Vi er rause nå i jula. Vi er det.

Det er 8 minusgrader og bekmørkt ute. Frosten setter pigger i asfalten på parkeringsplassen foran Ikea på Slependen i Asker. Min kone og jeg er på jakt etter noen rustfrie skruer av riktig størrelse. Det høres jo enkelt ut. Men alle som har vært ute i et slikt ærend vet at lite kan man ta for gitt og mye må man ta med seg. Av tålmodighet.

Jeg overlater til kona å finne skruene. Selv har jeg tenkt å gjøre ingen ting. Det er jeg ganske flink til. Ved inngangen til Ikea er det stablet en firkantet festning av karameller. Her står en søt jente bak godsakene og deler ut smaksprøver. Når jeg først skal gå rundt og være tålmodig så kan jeg jo like gjerne være det her, tenker jeg. Hvis jeg skal innvende noe mot de prøvelser en stakkar må i gjennom på dette punkt i historien så er det at slike fløtekarameller er veldig store. En enkelt karamell fyller hele munnen og det er masse jobb å tygge og bli ferdig med en bit. Dessuten lurer jeg alltid på om det er meningen at man skal sutte en karamell til ende eller spise den fort opp. Jeg har mitt å stri med. Jeg har det.

Billigkroken på Ikea er sted hvor varer med ubetydelig skader blir lagt ut for salg. Billigkroken er en institusjon i det norske samfunnet. Det er over 30 år siden jeg hørte om denne muligheten første gang. Vi var studenter. Min venn Kjetil lot det for eksempel gå sport i saken. Store deler av hybelen hans var innredet med ting som kom fra Billigkroken. Når jeg likevel er her så slenger jeg innom Billigkroken. Det er slik jeg oppdager henne.

Jeg tror damen har veldig dårlig råd. Det virker slik. Dessuten virker hun litt engstelig, eller nervøs er vel kanskje riktigere å si. Kvinnen er nærmere 30. Jeg tror hun er på jakt etter julepresanger og håper å finne gavene i Billigkroken. Hun har stått der i flere timer og håpet at det skal dukke opp noe nytt. Ikeabussen, som kjører gratis inn til Oslo sentrum, skal snart dra. Damen ser på klokken, og oppdager at hun står i fare for å miste bussen, for tredje gang den dagen. Hun blir stressa og begynner å løpe.

Kona og jeg går til parkeringen og henter bilen. Det er blitt langt på kveld. Bikkjekaldt. Mørkt. Damen fra Billigkroken står alene på bussholdeplassen. I det vi kjører forbi tenker jeg, kanskje vi burde stoppe og spørre om hun trenger skyss. Men jeg stopper ikke. Jeg kjører bare rett forbi. Jeg er en kjip fyr. Jeg er nok det.

hits