Parring forbudt foran poeten

Jeg sykler. Veien fra Majorstuen til sentrum. Nå stopper jeg på rødt. Jeg kan se henne i sidesynet. Hun har lyst til å si noe.

Syklene våre står side om side. Damen har på seg blått skjørt, hvit skjorte og sykkelhjelm. Andre syklister suser forbi på rødt. Vi blir stående. Vi venter på grønt.

- Vi får vel følge reglene, sier hun.
- Det er nok lurt, sier jeg.
- Ellers kan du lett blir påkjørt.
- Ja, det er sant.
- Også får du en liten pause.
- Det gjør deg ikke noe å vente?
- Jeg har ikke noe i mot at livet mitt tar tid.
- Ja, det er sant. Nå er det grønt. God tur!
- God tur!

Etterpå sykler jeg ned til en lunsj med Kristine som jeg er i familie med. Vi sitter på en kafe og jeg forteller at det dukker opp en petit på hvert gatehjørne. Byen formelig svømmer over av pussige ting. Det er rare historier over alt. Jeg får nesten ikke gjort annet. Jeg går rundt i livet mitt og flirer mye.

- Nå overdriver du, sier Kristine.
- Det gjør jeg slett ikke, sier jeg.

Etterpå sykler jeg tilbake til Majorstuen. Det er en hel del oppoverbakker. Jeg sykler ikke så fort. Jeg vil gjerne ha med meg så mange detaljer som mulig underveis. Jeg sykler gjennom de beste strøk av byen. Det er mange gravalvorlige bygg i Oslo. Man er nøye med fasadene. De står striglet på geledd. Her er velstand i rekker og rad. Kvartal etter kvartal. Ingen protester. Ingen opprør. Eller?

Mens jeg sykler kikker jeg både hit og dit. Plutselig ser jeg et skilt som noen har tullet med. Jeg stopper for å le. Det er ganske herlig. Det må jeg innrømme. God helg.



 

hits