Når kjærlighet dreper



Tapt kjærlighet i ung alder kan være livsfarlig.
 

Jeg husker dette med smerte, denne avsindige besettelsen som forelskelsen jaget gjennom kroppen, som gjorde alt annet til bleke skygger i livet, som kompromissløs naglet meg til øyeblikket og som gjorde det meget farlig å være 16 eller kanskje 18 år.

Kjærlighet er risikabelt hele livet. Men vi tar likevel sjansen. På å føle. På å gi oss hen. Risikere å bli dumpa. Å leve er en stor sjanse å ta.
De fleste blir klokere med årene. Vi vet at etter smerte kommer glede. Etter regn kommer sol. Men det fryktelige er at den samme svarthvite og kompromissløse holdningen som kan fylle ungdom med jubel, også kan helle på med ubegrenset sorg og fortvilelse.

Jeg er trebarnsfar. Å miste noen av mine barn er mer enn jeg klarer å tenke på. Likevel gjør jeg det i dag tidlig, mens jeg sykler til jobben. Det er en høstklar morgen. Skyfri himmel. Jeg sykler sakte. Jeg fikk høre om dette i går. En familie som jeg vet om mistet sin datter.

Det ble slutt med kjæresten. Hun slettet profilen sin på Facebook. Slukket lyset. Gikk ut. Og tok sitt eget liv.

Jeg blir ikke kvitt disse tankene: Kunne noen ha stoppet henne? Hva kan vi alle gjøre så det verste ikke skjer? Hva kan vi gjøre?

hits