En eventyrlig bra dag


Mandag tok batteriet kvelden. Jeg skrudde av bilmotoren slik at den døde. Det skjedde  inne på Isi gjenvinningsstasjon i Bærum. Etterpå var det mye slit for å få start igjen. Jeg blir nervøs av mindre.

Klokken er seks tirsdag morgen når jeg våkner til regnet som høljer ned. Jeg er alltid meget pessimistisk og urolig på denne tiden av døgnet. Jeg har lang erfaring for at mye kan gå til helvete. Særlig når vi snakker om biler. Se petiten En ufrivillig vond livsstil.

Jeg bestemmer meg for å kjøre til et verksted på Majorstua. De foreslår å sette inn et nytt batteri som koster 3.900 kroner. Det er det dobbelte av hva jeg betalte på Biltema for fire år siden. På den annen side så viste det seg å være feil batteri, så det er kanskje ikke så dumt å kjøpe dyrt av noen som har greie på biler. Jeg sier ja.

Køen av folk som trenger hjelp på verkstedet er lang. Jeg begynner nå, helt automatisk å gå ut fra at bilen ikke blir ferdig til klokken 16, slik at jeg må droppe kveldens ekspedisjon, men når jeg kommer står bilen der, klar til henting, som avtalt.

Jeg begynner nå å tenke på hvor mye kø det kan tenkes å være på motorveien. Faren er stor for at det står bom stille helt til Asker. Er det noe mine ekspedisjoner ikke er tjent med så er det lange køer. Det blir mørkt klokka 20.30 og jeg har lite å gå på.

I bilen ut mot Drammen må jeg likesom knipe meg litt i armen og si høyt til meg selv at dette går jo kjempebra. Reisen går mye fortere enn fryktet. Bilen er trygg og god. Her er ingen antydning til havari på hele turen.

Jeg kjører gjennom Strømsåstunnelen. Her har en tung motorsykkel veltet. Den er så tung at det må to kraftige karer til. De prøver å dytte motorsykkelen opp igjen. De klarer nå å velte den en gang til, legger jeg merke til. Sånn er det jo. Vi har alle vårt å stri med.

Like etter kommer jeg til Nedre Eiker og dessuten til Øvre Eiker, og sikkert en hel del steder imellom også, men jeg finner heldigvis skiltet til Vestfossen. Jeg kjører til Vestfossen sentrum og parkerer foran et hvit hus. Her sitter to røslige karer og en sykepleier som røyker og drikker kaffe. Sykepleieren forteller helt uoppfordret at hun en gang har fått en diger gjedde og er ivrig pilkefisker, selv om hun er kvinne og bor langt fra havet.

Elven renner flomstor gjennom Vestfossen. Jeg har aldri vært her før, men jeg kan med en gang se at elven er full av gode muligheter for å få en stor ørret. Jeg fisker sammen med en kompis. Vi er ivrige. Vi kaster intenst. Med mark, sluk og flue. Null Napp. Flommen gjør det vanskelig å fiske. Vi holder på i tre timer, før mørket kommer, og regnet begynner å fosse ned på ny.

Å komme til den lille bensinstasjonen i Vestfossen er som å dra på hyttetur. Stasjonen er en trygg øy og lyser i mørket. I et hjørnet har de båret inn benker og bord av solid tømmer. Her sitter en gjeng med ungdommer og snakker hyggelig sammen. De prater om biler og fester og slikt. Jenta som steker hamburgere er på fornavn med nesten alle som kommer innom.

- Jeg vil gjerne ha en 130 grams baconburger med ost, sier jeg.
- En 130 grammer med alt, spør hun.
- Ja takk. En med absolutt alt, sier jeg.

Mens burger og bacon freser på stekeplaten står jeg og kjenner at magen rumler. Jeg har ikke spist på lenge. Når maten kommer smaker den helt fantastisk. Jeg spiser lykkelig med en hånd på rattet. Jeg har nytt batteri og flunkende ny tillitt til bilen. Regnet bøtter ned. Jeg liker å kjøre gjennom regnet og mørket og ha fine opplevelser i ryggen. Jeg komme hjem i ti-tiden.

- Hvorfor er du i så godt humør da, sier kona.
- Det har vært en fantastisk dag, sier jeg.
- Hvordan gikk det i Vestfossen?
- Jeg så en stor ørret på tre, fire kilo. Den var oppe og vaket. Flere ganger, sier jeg.
- Du så en fisk?
- Ja.
- Men du fikk ingen ting?
- Nei.
- Vet du hva Baard, du er neimen ikke til å tro.

Rudyard Kipling ville sagt det slik:
Oh, East is East and West is West, and never the twain shall meet.



hits