Svensken som gråt

Søren (61) har bare fisket laks en gang før i sitt liv. Det var for mange år siden. Søren kjøpte flunkende nytt utstyr og ble med ut elva. De fikk flere flotte lakser. Søren glemte det aldri.

Årene gikk og utstyret ble stående ubrukt i skapet. Men i sommer fikk Søren ånden over seg. Mannen bor over 60 mil fra elva. Nå satte han seg i bilen og kjørte til Gaula og Rognes i Trøndelag. Han kjørte i et strekk. Uten å stoppe på veien.

Søren kommer til Rognes, monterer slukstanga og begynner å kaste. Intenst. I to døgn. Kast etter kast. Ingen napp. Mannen blir mer og mer innbitt. Men det hjelper ikke. Andre får fisk. Men ikke Søren.

Mannen skal snart reise hjem. Jeg går bort til Søren og gir ham en sluk. Det er en rød kobbersluk som heter laksekongen. Den veier 40 gram.

- Dette er den beste sluken jeg vet om. Gjør korte kast. La sluken seile i en bue. Flytt deg stadig nedover i hølen og kast på nytt, sier jeg.

Søren gjør som han får beskjed om. På det femte kastet smeller det på en stor laks nede på brekket. Søren tviholder i stanga. Det hjelper bare ikke. Fisken slår seg av og er vekk.

Nå har Søren fått smaken på suksess. Han kaster intenst. Glemmer alt annet. Om en time skal han pakke sammen og kjøre 60 mil tilbake til Sverige. Da skjer det fantastiske. En smålaks på 2,2 kg snapper sluken og hopper rett opp i luften. Den raser litt frem og tilbake, men så kommer den opp i hoven.

Søren går skjelvende opp og setter seg på en sten. Mannen er et eneste stort smil. Nå kommer tårene. En lykkeligere mann enn Søren så vi ikke hele sommeren.

Og sluken glemte Søren å levere tilbake da han dro.



hits