Hvor lenge kan du stå på hodet?

kommentarer



Hvor lenge kan du stå på hodet, mens du samtidig synger en sang. Heng med så finner du ut mer
.

Vi skal til Vagnildgrenda. Vet du ikke hvor det er sier du? Sjokkerende uvitenhet. Vagnildgrenda er selvsagt første avkjøring til venstre når du har passert Soknadalen, på vei mot Berkåk. Det er et vakkert sted med strålende utsikt. Her er Trivelige Trøndelag, så langt øyet rekker og gjerne enda litt til.

Men skal vi være helt ærlige så skjer det ikke all verden på en hverdag i Vagnildgrenda. Det må jo sies, hvis du vurderer å dra dit, for eksempel på ferie. Det skal vi komme tilbake til. Først må jeg fortelle at man kan levere inn en fisk og får veldig god røykelaks tilbake i Vagnildgrenda. Se for øvrig petiten "Den aller største laksen". Det er først og fremst derfor at kompis Erlend og jeg kjører opp i bygda. Når vi likevel er på stedet så kommer Erlend på at han vurderer å kjøpe seg en jakthund. Han ringer da en av de flinkeste bikkjefolka i området.

Her må man skynde seg å opplyse om at dette er et folkeferd som ikke sløser med ord. Erlend lurer på om det passer med et besøk.

- Jeg kom akkurat hjem, svarer bikkjemannen. (Det betyr: Hjertelig velkommen på besøk.)

Når vi ringer på døra kommer mannen og en skokk hunder ut på trappa og tar imot oss. I døråpningen, litt i bakgrunnen, står barnebarnet Eilif og sutter på totten. Eilif er ganske oppspilt. For han har vært på besøk i mange dager og nå skjer det endelig noe.

- Hei, sier mannen. (Det betyr: Hvis dere nå kommer innafor vil kona ganske raskt sette frem minst tre sorter kake og vi regner med at dere drikker minst to kopper kaffe hver.)

Her er det naturlig å fremheve krydderkake, som er veldig godt, mens det som er enda bedre er noe de kaller for "hyllkak", som er stekte lapper, servert med rømme og syltetøy, for ikke å snakke om ferskt tebrød fra Soknedal Bakeri og Konditori.

Mens jeg sitter slik og spiser kake oppdager jeg at Eilif og jeg har mye til felles. Eilif er lett å be. Både på kake på andre ting. Eilif er dessuten høyt og lavt. Han liker å klatre på ting. Jeg spør Eilif om han klarer å stå på hodet.

Eilif hopper opp i sofaen og stiller seg på hodet med beina rett til værs. Jeg spør nå gutten om han både kan stå på hodet og synge en sang. Det gjør Eilif. Han synger med klar og ren stemme. Det er en sang med veldig mange vers.

Jeg skryter av Eilif og sier at han er kjempeflink. Jeg følger med en stund, men blir dratt inn i samtalen ved voksenbordet, snur ryggen til og glemmer, for å være ærlig, å følge med på hva Eilif driver med.

Slik går det en god stund. Det høres et høyt dunk. Eilif har holdt ut lenge, men nå er han sliten og faller ned på gulvet. Bestemor løper til for å sjekke om han er skadet. Jeg blir først litt bekymret jeg også, men så ser jeg at gutten krabber opp igjen for å stå mer på hodet.

- Hvorfor gjør du det, spør jeg.
- Jeg er ikke ferdig med sangen, sier Eilif.

hits