Noe som blir stadig sjeldnere i Norge



Helt uorganiserte barn i intens glede, time etter time, på en campingplass i Nord Trøndelag. Jeg har sett noe som blir stadig sjeldnere og sjeldnere i Norge.


Vi har leid en campinghytte der elven tømmer seg i en stor badedam. Midt i dammen ligger en badeflåte. Flåten er målet for en ekspedisjon. Guttungene kommer. De er kanskje syv år gamle. Ute på eventyr. Helt på egen hånd. Helt uten kontroll. Fra oven.

Guttene setter seg i jolla og ror ut til flåta. Gleden stiger for hvert tak de kommer vekk fra foreldrene som har utstyrt karene med redningsvester selv om begge svømmer bra. Karene er dratt ut til flåta for å fiske med sluk. Redningsvestene er store og klumpete og bare i veien. Noen sekunder senere er de lagt i en haug.

Guttene kaster med sluk i alle retninger. Dammen er grunn. De setter seg ofte fast. Det skjer så ofte at mange barn bare ville gitt opp, blitt sure eller løpt etter hjelp fra noen voksne. Men ikke disse karene. Når den ene setter fast ror den andre ut for å løsne sluken. Ingen sure miner. Det skjer ti, femten ganger, mens jeg sitter og se på. Jeg drikker kaffe og har det bra.

Plutselig roper en av gutta i fiskefeber: - Ola, jeg har napp!

Intens sveiving. En ørret på kanskje ti små cm kommer opp på flåta. Begge karene kaster seg over fisken. Den spreller seg løs.
- Åååå, nei. Nå skjedde det igjen, sier Ola. Fisken har falt mellom sprekkene i flåta og kommet seg ut i vannet.

Det er bare en ting å gjøre. Fiske videre. I time etter time. Helt på egen hånd. Hele sommeren i gjennom. Frihet og kameratskap. Spenning. Mestring. Lære for livet.

Fra mange hold kommer rapporter om tegn til forgubbing. En vanlig sportsfisker i Norge er godt voksen og blir stadig eldre. Antallet som fisker går betydelig ned. Det er mobiler og dataskjermer til alle døgnets timer. Mye har gått tapt siden jeg var liten.

Desto større er gleden av å se karene på flåten. De som aldri gir opp om de sitter fast.



hits