Svømte ut til laksen med stanga i neven

Den dagen måtte jo komme da jeg prøvde å svømme ut til laksen med stanga i neven.

Denne historien starter i fjor høst. Jeg kjøper en ny fiskestang på nettet. Det er en middels dyr stang av et merke som jeg inntil videre vil prøve å holde for meg selv. Jeg setter den i skapet og gleder meg til 2015-sesongen, ved elva Gaula, på Rognes i Trøndelag.

Vi er i den siste helgen i juni i år. Jeg er fremme ved elva, pakker opp min nye stang, monterer og kaster ut. Det høres et kort, høyt smell. Stanga brekker tvers av på midten. Fabrikasjonsfeil. Slikt skal jo ikke kunne skje. Jeg blir stående og måpe. Jeg har heldigvis med meg min gamle stang i reserve og klarer meg med den gjennom helgen.

Jeg bruker så uken som følger til å sende de brukne delene til leverandøren som holder til i Sandefjord. Der bor tilfeldigvis også min gamle far. Siden jeg er i tidsnød går han med på å hente en ny toppdel til stanga mi og kjøre den til en familiesammenkomst hvor vi begge skal være på lørdag.

Slik går det til at jeg får med meg stanga, akkurat i tide og kjører opp til Rognes. Tidlig søndag morgen er jeg klar for nye eventyr. I hele juni har regnet pøst ned i en iskald parodi av en sommer i Trøndelag. Men nå er det noe så sjeldent som en riktig varm og fin dag. Klokken har akkurat passert ni om morgenen. Jeg står ved en av mine favorittplasser, som heter Flonan.

Jeg fisker med mark og søkke, og lar agnet hoppe langs bunnen, i akkurat passe fart. Det harde bestemte hugget kommer momentant. En storlaks på syv, åtte kilo snapper marken og setter av sted, rett ned hardstrømmen. Det går i rasende fart. Jeg har begge bena godt plantet i berget som jeg står på. Dette kan bli en lang kamp, for elva er stor og laksen har mye vann og strøm å boltre seg i.

Jeg har bremsen passe løst på. Stanga står i en fin bue. Det er et lykkelig øyeblikk. Det varer i noen sekunder. Da høres et kort, høyt smell. Stanga brekker tvers av på nøyaktig samme sted som sist. Det er ikke til å tro. Jeg står med all mulig fortvilelse i nevene. Jeg prøver å styre laksen med en liten stump av en stang. Det er komplett umulig. Dessuten har toppdelen av stanga seilt av sted langs snøret og risikerer å kile seg fast mellom steiner. Laksen roer seg ned der ute i hølen. Jeg prøver å trøtte den ut som best jeg kan. Den går flere runder, og etter 20 minutter tar jeg sjansen på å prøve å dra den inn mot berget hvor jeg står. Laksen kommer glidene forbi meg, fem meter ute. Det er ganske klart vann. Jeg kan se hvordan den store fisken glir mellom to kampesteiner. Da skjer katastrofen. Loddet fester seg i sprekken mellom de store steinene. Med ødelagt stang har jeg null styring og må bare stå og se på at det skjer.

Nå lurer jeg på om laksen står fast på baksiden av kampesteinene. Det er bare en ting å gjøre. Jeg kler meg naken og svømmer ut med stanga i neven. Det er bare 13 grader i vannet, men det kjenner jeg ingen ting til. Jeg koker av adrenalin.

Akkurat da kommer min venn Erlend rolig spaserende på stien opp til Flonan. Mannen ser ut som om han plystrer på Brelett-sangen og han er uten en eneste bekymring i denne verden. Det Erlend nå får se er en meget blek, naken og betuttet Fiksdal. Erlend begynner å le høyt. Han begynner dessuten å ta ganske mange bilder av meg.

Når jeg svømmer til utsiden av kampesteinene ser jeg at laksen har klart å rive seg løs. Jeg dykker nå ned til bunnen. Jeg får løs kroken og loddet, og svømmer inn igjen til tørt land. Der blir jeg stående og tørke i sola, mens jeg ser på de sørgelige, brukne restene av min nye stang.

Søndagen går mot sin ende. Om kvelden treffer jeg bonden som vi leier fiskerettighetene av. Han heter Anders, er pensjonist og har, gjennom et langt liv, opplevd det meste langs Gaulas bredder. Mannen ser på meg med alvorlig øyne og sier:
- Jeg vil bare gjøre oppmerksom på at det kan være ganske farlig å bli tatt av strømmen i Gaula. Særlig når elva er stor og kald som nå.

Her er to av bildene som Erlend tok av meg:





hits