Den aller største laksen

kommentarer

Det er lørdag og jeg har fisket intenst i over et døgn uten å kjenne antydning til laks. Da skjer det som kanskje bare skjer en gang i livet.

I drømmen om Gaula svømmer storlaksen på sitt heftigste akkurat nå. Vi er mange som i juni slipper lidenskapen løs. Problemet er bare at kulde og regn og store mengder vann gjorde alt fiske over fossen meningsløst. Laksen kom seg ikke opp til der vi pleier stå og håpe på fangst, på Rognes, ikke langt fra Støren.

Men denne helgen snudde det. Laksen gikk fossen. Og regnet som har pisket Midtre Gauldalen kommune, uten stans, siden 17 mai, det stoppet.

Slik gikk det til at jeg står på en bergnabb ved favorittplassen Buoshølen og følger snøret med øynene. Jeg lar det gli ned mot brekket. Dette gjentar seg i time etter time. Ingenting skjer. Jeg står der og tenker at laksen må jo komme forbi her. Før eller senere. Hvis jeg bare står lenge nok, kaster og kaster, så kan det jo skje. Et mirakel.

Klokken er litt over fire på ettermiddagen. Jeg er litt søvnig. Solen steker. Snøret stopper. Jeg tror jeg har satt fast. Da er det som om tusen volt skyter opp langs snøret og treffer meg i magen. Neven knyter seg rundt stanga. Kroppen tar spenntak i berget. Jeg er klar.

Laksen går som et godstog i tungt driv, helt over mot motsatt bredd. Der bryter den overflaten og velter seg i sin egen tyngde.

- Dæven, den må være minst 12 kilo, sier fiskekompis Erlend. En så stor og blank laks har jeg aldri før hatt på kroken. Jeg har reist et langt liv for å komme til dette øyeblikket. Jeg må ikke miste det. Ikke for alt i verden.

Laksen snur og går nedstrøms. Hvis den nå bestemmer seg for å legge seg på hardstrømmen og går ut av hølen, må jeg løpe som en gal, ned strykene, trolig gå på tryne, brekke en arm, miste fisk og all ære.

Men det skjer heldigvis ikke. Laksen snur igjen, krysser hardstrømmen og tar en æresrunde under oss. Like ved bergnabben passerer den meg. Fisken er bare noen meter unna. Det er et beist av en hannlaks. Jeg ser den helt tydelig før den glir ut i hardstrømmen og drar på nye turer. Nye runder. Ut og inn.

Slik holder vi på. Og solen går sin gang, som Hemingway ville sagt det. Jeg har sett laksefiskere stå i flere timer med storlaks som stanger, bare for å oppleve at krokfeste glapp. Det er skremmende kort vei fra ekstatiske følelser til å bli fullstendig knust.

Laksen kommer seilende inn mot grusryggen hvor Erlend står klar med kleppen. Det er nå de fleste mister laksen. Panisk klepping. Slikt skjer. Det er lett å bli for ivrig. Denne laksen skal ta fire, fem turer til, før den må gi tapt. Fisken er tett opp til ti kilo, og helt, helt fantastisk.

Det jeg prøver å si er at resten av denne sommeren blir en ren bonus.

Her er laksen og jeg



hits