Med jubel i brystet


- Knut er redd for ballonger. Han frykter dem. Det må dere huske om dere inviterer Knut i bursdager.


Det er mor som snakker. Vi er på det aller første foreldremøte på barneskolen. For ti år siden. Jeg kan huske at det var en varm høstdag og trangt om plassen. Jeg hadde aldri før møtt et barn som Knut, som skulle gå i vanlig skole, med et syndrom som krever uendelig tålmodighet.

Når jeg snakker med Knut er det som om repeat-knappen har låst seg fast. Vår første prat var omtrent slik:

- Hvorfor røyker du, spør Knut.
- Fordi jeg liker det.
- Hvorfor røyker du?
- Det smaker godt.
- Hvorfor røyker du?
- Det har jeg jo sagt.

Slik fortsetter samtalen til Knut går lei av meg. Det er lange minutter.

Knuts ansikt er åpent med et solregn av fregner og håret står som en engels luftige sky rundt hodet. Kroppen er spedbygd og kaster nesten ikke i skygge. Gutten beveger seg liksom i mange retninger på en gang. Alltid urolig. Store øyne. Ørene på stilker.

Noe av det jeg liker aller best er å se Knut komme oppover bakkene på sykkel. Bena går som trommestikker. For gutten har oppdaget at det er kommet en gravemaskin som nå driver og jobber i nabolaget. Den store grabben er i full sving. Det er en lastebil som kjører til og fra. Hektiske karer i oransje klær driver på med sitt. Knut står med ansiktet presset mot nettinggjerdet og følger med på alt som skjer på anleggstomta. Han står slik og er det lykkeligste menneske jeg kjenner.

I går var det siste skoledag på ungdomsskolen. Hele klassen står oppstilt på scenen i gymsalen. Knut har på seg mørk dress og slips. En etter en blir elevene ropt opp og går på tvers av den store scenen for å ta rektor i hånda og få vitnemålet. Jeg sitter sammen med tusen foreldre. Jeg vet ikke hva de andre føler, men det er som et brus av stolthet når Knut krysser scenen for å hente den hvite konvolutten som er så viktig for resten av livet.

Knut har stått på venteliste for å komme inn på yrkesfag. Det er fire plasser. Knut står som nummer fem.

I forrige uke kom beskjeden. Knut står i klasserommet omgitt av barn som han har gått på skole med i mange år. De kjenner Knut og alt han har slitt med. Øyeblikket står og dirrer. Der er umulig å være uberørt av det som nå skal skje. Alle som er i rommet kommer til å huske det så lenge de lever.

Det er en som har trukket seg fra listen. Knut har fått skoleplass til høsten. På det han aller, aller mest ønsker seg.

Det er med jubel i brystet vi går inn i denne sommeren.

hits