Softis og kjærlighet

Jeg forsto jo helt av meg selv at det var fortapt kjærlighet. Aldersforskjellen var alt for stor. Hun var åtte. Jeg var seks år.

Vi skal til Vardø på 1960-tallet. Jeg bodde i Festningsgaten 3. Ikke langt unna, like ved rådhuset, lå en grønn kiosk. Her kunne man under helt ekstraordinært gunstige forhold få oppleve lykken. En diger softis med sjokoladestrø. Eventuelt med krokan. Som var andre valget. Det var også mulig å få tuttifrutti. Men det så jeg aldri noen gutt bestille.

Det var så sjelden at jeg hadde penger til en hel softis at jeg husket hvert enkelt tilfelle som en slags julaften med sukker på.

Hvis man tar følelsen for softis og blandet dem med en akutt forelskelse så oppstår sterke saker. Jeg må her få fortelle om en jente som het V og som hadde vakre øyne og et langt hår som flagret i vinden når hun løp. Jenta var dessverre to år eldre enn meg og komplett uoppnåelig.

Nå ville lykken det slik at min far spanderte softis på oss begge. Jeg hadde bursdag. Vi løp til kiosken sammen, kjøpte is og løp hjem igjen. Jeg var seks år. Jeg glemmer det aldri.

Sist lørdag hadde jeg bursdag på ny. Denne gangen fylte jeg 53 år. Det som er fint med slike bursdager er at det renner inne med hilsener på Facebook. Fra alle kanter av landet. Fra de mest uventede steder.

Det var bare 47 år siden sist. V sendte en hilsen. Hun har flyttet tilbake til Vardø. Hun har vært på loftet og lett etter gamle ting. Der fant hun et softis-skilt.

Det fikk henne til å tenke på meg. Og til å sende en hilsen. Hun gratulerte med dagen. Det er ikke så ofte det skjer. Men nå jeg ble helt stum.

Det var som å være en del av et dikt. Helt herlig.

hits