Hatet kom i posten



Jeg skrev en petit som het "Å skamme seg i butikken" for noen uker siden. Det var en tirsdag. Plutselig skjer noe som jeg aldri har opplevd før. Tusen mennesker sitter og leser denne historien samtidig. Før døgnet er omme har over 63.000 lest petiten.


Lokalavisa Budstikka ringer samme kveld. - Vet du at du er den mest leste historien i Nettavisen i dag og at du er delt flere tusen ganger på Facebook?

- Det er litt uvirkelig, svarer jeg.
- Hvorfor er det slik, spør avisa.
- Jeg traff vel en nerve. Det er nok mange som er redd for ikke å ha dekning på konto eller som har stått i køen i butikken og sett fortvilelsen når noen ikke kunne betale.

Kommentarfeltet koker. Det er støtte å få, men mange forakter meg for ikke å ha tilbudt meg å spandere på en gammel dame som sto ved kassa i butikken uten dekning til å betale for en pose røkte kjøttpølser til 50 kroner. Det er greit nok å mene at jeg burde ha betalt. Jeg er ofte etterpåklok. Jeg også.

Det kommer noen eposter med mye hat i. Det kommer noen truende SMS-er. Jeg har skrevet flere tusen petiter gjennom over 30 år. Aldri har jeg opplevd noe slikt før.

Etterpå blir det helt stille. Og med stillhet kommer ettertanken. Plutselig er jeg tilbake til en sommer på 1980-tallet da jeg var veldig ung og jobbet i Dagbladet som vikar. Avisen hadde en side tre hvor man kunne skrive petiter. Redaktøren av spalten spurte om jeg ville prøve meg.

Jeg skrev en petit som het "Jenter på elg". Den handlet om at det var alt for få jenter som ville studere store dyr på Blindern. Jeg tullet litt med kjønnsrollene. Redaktøren ansatte meg på flekken.

Slik startet et liv med mye tøys og tull. Flere ganger i uken satt jeg mellom de alvorligste ting og kunne ikke annet enn å le. Det pompøse. Det selvhøytidelige. Det tragiske. Det vrimlet av historier som tryglet om å bli fortalt. Etterhvert ble det en viktig del av hverdagen å tenke ut setninger som "I dag ble jeg påkjørt bakfra av et parkering forbudt skilt". Man kan ikke leve av slike setninger. Men det hjelper.

Årene gikk. Jeg skrev petiter i mange aviser og blader. Det var mange flinke kolleger på den tiden. Nesten alle aviser hadde gode petit-skribenter. Særlig Aftenpostens middagsutgave hadde fantastiske smilehull. I Dagbladet satt en og skrev om Lullen. I Dagens Næringsliv skrev en som het Marie og var uten sidestykke. Stavanger Aftenblad hadde en legende. Og slik kunne jeg fortsette. Det var humorister over alt. Nå er det nesten ingen igjen.

Det var ingen som sendte hat i posten på den tiden. Men det gjør de nå. Er det fordi hatet er bare et tastetrykk unna? Er det en livsstil å være nettroll? Jeg trøster meg med at trollene er en liten minoritet, mikroskopisk i forhold til de som ikke ytrer seg. Jeg har dessuten tykk hud. Jeg tåler dette.

Nylig skrev jeg om en begravelse av en gammel venn, en laksekonge i Gaula. Lengre unna tøys og tull kan jeg ikke komme. Petiter kan også være det alvorligste som fins. Tårer. Sorg. Den sterke trangen til å fortelle om slike ting som kjærlighet og savn. 

Petiten er som livet selv. Vanskelig å klare seg uten. Det er mye å le av. Mye å holde ut med. Takk for at du leser.

hits