Lyden av dommedag

Før i tida var jeg udødelig. Et pip i brystet ble viftet vekk som ingen ting. I dag er slikt blitt lyden av dommedag.

Tirsdag denne uken. Jeg sykler ned til Industrikonferansen 2015 på SAS-hotellet i Oslo. Erna Solberg snakker om smarte bedrifter. Jonas Gahr Støre snakker om fremtiden. Det er all grunn til optimisme. Det er god stemning. Jeg er i strålende humør. Men slik kan det jo ikke fortsette. Det er klart at nedturen er like om hjørnet. Det er bare et spørsmål om tid. Så vil alt være over.

Utenfor hotellet høljer regnet ned. Vi skal til en restaurant nede ved Akershus festning. Jeg har på meg en lys bomullsbukse som har mye til felles med et trekkpapir. I det første krysset jeg kommer til er det en stor møkkete vanndam. Det kommer en drosje. Den sender det meste av sølevannet som en bølge opp over min venstre fot.

Dette kunne jo selvsagt ha ødelagt kvelden. Men av en eller annen merkelig grunn så fortsetter livet. Jeg får flere glass av noe min venn Finn Langeland kaller adekvat drikke. Dertil er det slik at jeg er sammen med over 200 nordmenn, kanskje flere. En fin ting med nordmenn er at svært få liker å spise rå østers. Derfor blir det veldig mange østers på meg. Jeg spiser sikkert 25 stykker, kanskje flere. Jeg husker ikke så nøye.

Etterpå angrer jeg litt. Jeg kommer til å tenke på den gangen i Dublin, og for ikke å snakke om i Alicante, da jeg ble så grundig forgiftet av østers at det er oppsiktsvekkende at jeg i det hele tatt sitter her i dag. Nå skåler jeg med både den ene. Og den andre.

Slik blir klokken nærmere ti på kvelden. Det er oppbruddstemning. Det regner mer enn noen gang i Oslo. Hvis kroppen min var laget av tre vil jeg si at den nå får god anledning til å trutne på veien hjem. Når jeg til slutt kommer frem til huset vårt på Høvik må jeg vri opp trusa og henge den til tørk. Jeg heller også ut flere desiliter vann av joggeskoene og setter dem til tørk på badet, selv om de er veldig skitne slik at jeg kommer til å få mye kjeft av kona. (Jeg kan huske at jeg var litt gæren på den tiden). Badet er som en varm øy, et godt sted å komme til hektene. Jeg sitter på det varme gulvet og kjenner at sannelig har jeg klart meg denne gangen også.

Neste morgen har det sluttet å regne når jeg sykler til jobben. Etter noen minutter kjenner jeg det. I den første oppoverbakken. Jeg er liksom så sliten. Jeg orker nesten ingen ting. Det piper i brystet. Jeg føler meg helt kraftløs. Jeg har litt feber. Det kan være østersforgiftning? Det tar vanligvis noen timer før giften begynner å virke, men da er helvete løs.

I Michelets vei blir jeg forbisyklet av en meget gammel dame. Og like etter blir jeg innhentet av en gjeng syvåringer som er på vei til skolen. Jeg kjenner at jeg er helt oppsiktsvekkende kortpustet. Kan det være kols? Er det ungdomstidens røykesynder som nå hevner seg og slår inn som en flodbølge av lidelser. Er dette en forsmak på det usle livet som jeg har i vente? Et liv uten gleder? Har jeg gått min siste fjelltur? Det føles slik.

Utover formiddagen drikker jeg mye vann og føler meg, noe overraskende, bittelite grann bedre. Det har sluttet å pipe i brystet. Solen titter frem. Det kan virke som om alt håp ikke er ute likevel. Det er selvsagt alt for tidlig å trekke bastante konklusjoner. Jeg er fortsatt uhyre svekket, men det kan komme til å gå bra med meg. Mot alle odds. Vil jeg si.

PS.
Det er når man virkelig trenger støtte at man oppdager hvilken grunnleggende mangel på empati som preger særlig kvinner i en vanlig norsk familie.
DS

hits