Høysesong for nattaktive kvinner

De hører ikke naturlig hjemme i Norge og er kommet hit med økt handel og reiseliv. De har ofte stor evne til å tilpasse og formere seg. De medfører store kostnader for samfunnet og utgjør en betydelig trussel mot det Norge vi alle er så glad i.

Hvordan vi skal forsvare oss mot denne fienden er det mange meninger om. Her er noen varianter:

1) La noen andre ta seg av problemet. Da slipper jeg å gjøre noe som helst. Det er det beste for meg.
2) Jeg gjør om huset mitt til en form for festning, med spesiallaget gjerde rundt og heftig bruk av kjemikalier.

Jeg har syklet forbi den siste varianten. Det er et hus i Bærum. Det er ser ut som en slags konsentrasjonsleir. I miniformat. Beskyttelsesgjerdet er ti centimeter høyt og lener seg svakt utover med et tak som beskytter kalken som ligger som en bred stripe rundt hele eiendommen. Taket gjør at kalken ikke blir vasket vekk av regnet.

En annen variant er først og fremst kvinner bevæpnet med pågangsmot, hodelykt, plasthansker, ti liters plastbøtter og pølsekliper av stål. Slike kvinner er ofte nattaktive. De kler på seg utstyret og går på uten frykt når skumringen faller på. Det er en gerilja som starter i disse dager og som kjempes intenst, natt etter natt, så lenge kreftene rekker og gjerne enda litt lenger.

Noen av kvinnene er meget gamle. I fjor traff jeg en dame som gikk i krigen med rullator. Damen hadde hengt plastbøtta på styret på rullatoren og patruljerte grøfta nedenfor huset for å se om det kom noen inntrengere.

- Hvor mange har du fanget?
- 41 til nå.
- Hva gjør du med dem?
- Klipper dem i to med en saks og skyller dem ned i do.

Dette får meg til å tenke på "Hengning, trekking og kvartering", en populær henrettelsesmetode i England og senere Storbritannia. Mer her.  Jeg vil også nevne at denne uken kom nyheten om at EU har laget en dødsliste. Men forordningen (som er en slags EU-lov) vil ikke gjelde for Norge, leser jeg på NRK.no. Om man vil sloss mot faenskap eller ikke er selvsagt ikke en plikt i Norge, men høyst frivillig.

Noen kommuner, som Re kommune i Vestfold tilbyr gratis gift og belønning til krigerne. Noen mødre og fedre benytter samme prinsipp. Jeg kjenner for eksempel en gutt ute i Asker som heter Ola. Han har gjennom hele oppveksten fått en krone pr. stykk han har klart å fange. Det har trolig medvirket til langt framskredne jaktinstinkter og lyst til å gå på handelshøyskolen i Bergen. Om noe er aldri så galt så er det i alle fall godt for noe.

Lykke til i krigen.

En konsentrasjonsleir i Bærum kan for eksempel se slik ut.




hits