Siste reis

Jeg har sovet urolig når klokka ringer halv fire. Det er stup mørkt ute. Jeg bærer en mørk dress, ei hvit skjorte og et sort slips ut i bilen. 100 mil ligger foran meg. Jeg svelger og glir ut på veien.

Norge er nær bilfritt på en fredag som såvidt har startet og strekker seg i en strøm av bukter og slynger. Jeg glir nordover, ut av Oslo, uten hindringer. De første striper av dagslys treffer Gardermoen og like etter kommer grålyset over Mjøsa som ligger der uten en krusning. Ikke en bil er å se ved Mogreina. Jeg reiser alene med alle mine følelser og tanker.

Ganske snart nå ville telefonen ha ringt. Min venn Werner ville vært på tråden:

- Er du kommet langt. Skal jeg sette på kaffen, ville han sagt. Men nå er det ingen som ringer.

Opp Østerdalen er det tre minusgrader. På et jorde, tett inntil veien, går en stor flokk traner. Noe slikt har jeg aldri sett før, og jeg har kjørt her, opp og ned, i alle de år. De store fuglene beveger seg i langsomme, grasiøse, bevegelser, nesten som i en dans.

Våren har vært varm på Østlandet i år. Jeg har sommerdekk på bilen. Ved Berkåk ligger nysnøen, glatt og farlig. Jeg tenker at det går helst bra dette livet. Men ikke alltid.

Jeg kommer velberget til Støren. Klokka er litt over ni og jeg låner toalettet på kafeen, skifter til dress, kjøper kaffe og wienerbrød og setter meg på en benk utenfor Soknedal Sparebank. Banken skal åpne klokka ti. Det har dannet seg en liten kø.

Nå oppdager jeg at verdens største skiløper gjennom tidene har hengt opp medaljene sine i et hjørne av banken. Soknedal Sparebank har sponset Marit Bjørgen siden hun var 14 år. Jeg banker på glassdøra og banksjefen slipper meg inn så jeg får se på samlingen. Banksjefen har nettopp snakket med Marit om medaljene fra VM i Falun. De kommer snart på plass i den lille banken.

På utsiden treffer jeg mor og datter på syv år. Dattera har gått i Marit Bjørgens barneskirenn og fått medalje fra Marit.

- Er du god til å skøyte på ski, spør jeg.
- Ja, sier jentungen.
- Kan du bli like god som Marit?
- Ja.

Denne optimismen kjenner jeg igjen fra Werner. Alltid, når jeg kom til Rognes for å fiske laks, så ville Werner sitte på trappa og vente med kaffen.

- Er det svartfiskerne som kommer, spør Werner med et smil.
- Nei, det er ikke det, sier jeg.
- Nei, jeg tror det er gode sjanser nå, ja. Elva er fin. Hvis du drar opp i Mushølen eller Flonan, nå, så blir det fisk, ja. Garantert, sier Werner. Han er et samlingspunkt i bygda. Folk kommer fra hele landet, fra Sverige, Danmark og Tyskland og Japan. Alle skal de til Werner for å få gode råd og lytte til erfaringene. Noen av de fineste opplevelsene jeg har hatt kan jeg takke Werner for. Fordi han klappet meg på ryggen. Og viste vei.

Hele bygda flagger på halv stang. Når jeg kommer til kirka ligger Werner i kista i et hav av blomster. Jeg svelger, går opp midtgangen og stiller meg foran kista. Begravelsen starter ikke før om 20 minutter. Jeg har tid til å stå her noen minutter. Alene. Jeg holder en tale inne i meg. Jeg gjør det med tårer i øynene. Jeg holder en tale på vegne av Gaula, elva som Werner elsket mer enn noe annet i 70 år. Jeg starter talen oppe ved Buoshølen, og de avsindige juni-nettene som Werner har opplevd så mange av, når den ene storlaksen etter den andre smalt på. Så nevner jeg i tur og orden Øverstryket, Brønnhølen, Sandpoolen, Flonan, Stryket, Mushølen og godplassen nerom bonden. Jeg hilser fra oss alle. Med savn og kjærlighet.

Begravelsen er over. Kista er senket i jorda. Vi har hatt minnestund på Rognes. Jeg har lang vei hjem. Jeg kjører ned Østerdalen og tenker på hvordan det blir å komme tilbake til Gaula i sommer uten at Werner er der. Om noen uker starter sesongen. Noe av det første jeg skal gjøre er å gå opp i Flonan og stille meg der Werner ville stått og så vil jeg høre stemmen hans.

- Gjør et kast atmed berget, nå, Baard, og la det gli utenom spissen. Det er der laksen står.




hits