Å skamme seg i butikken


Jeg sto en gang i en lang kassakø på Centra Mat på Høvik og så en gammel dame som måtte legge tilbake en pose røkte kjøttpølser fordi hun ikke hadde dekning på konto. Damen fikk tårer i øynene.

Det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg fikk lyst til å betale for pølsene. Men det kunne jeg jo ikke gjøre. Det ville bare gjort skammen enda større. Jeg ble stående hjelpeløs sammen med alle andre i køen og se damen tusle ut. Med bøyd hode.

Ikke dekning på konto. Kortet ditt virker ikke. Disse ordene kommer stadig oftere. For par dager siden sier en mann i kassakøen.

- Å, jeg må ha tatt konas kort ved en feil. La meg prøve et annet kort.
- Det er ikke dekning på det kortet heller, sier jenta i kassa.
Mannen fjerner noen varer, betaler og går ut, veldig rød i fjeset.

Siden jeg har sett slike scener stadig oftere, er jeg blitt nervøs for å havne i samme situasjon selv. Jeg klipper for eksempel ikke straks i stykker mitt gamle bankkort når jeg har fått et nytt. Jeg venter noen dager slik at jeg er helt sikker på at det nye fungerer. Uten bankkort bryter verden sammen. Jeg blir desperat bare ved tanken. Det skal ikke så mye til. Før jeg begynner å engste meg.

I går kveld skulle jeg for eksempel sykle til Kiwi for å kjøpe noen få ting. Druer til Fridas tentamen. Snytepapir (er forkjølet). Melk. Brød. Slike ting.

På vei gjennom butikken treffer jeg Cecilie som jeg har kjent siden studiedagene og liker godt. Vi blir stående og prate litt om løst. Og litt om fast. Etterpå går jeg og stiller meg i kassakøen. Det går sakte. Mange står og venter. Nå blir det min tur. Varene sendes i gjennom.

-Det blir 158 kroner å betale, sier jenta i kassa.

Jeg fomler etter lommeboka. Den ligger i en ytterlomme. Nå merker jeg at glidelåsen sitter bom fast. Jeg napper først forsiktig. Så litt hardere. Bak meg vokser køen.

Det går 20 sekunder. Det går 30. Mer skal det ikke til. Jeg står med skam og drar det jeg kan i en glidelås. Cecilie kommer fremover i køen og tilbyr seg å betale det jeg skylder. Jeg koker i hodet.

Jeg ser meg om etter en kniv eller saks. Denne jakka og lommas dager er talte. Den må kuttes opp. Det er jeg fast bestemt på.
Men så, av helt uforklarlige grunner løsner låsen, og jeg får betalt.

Det er nesten så jeg hører køen trekke et felles lettelsens sukk.

Det er ingen grenser for hvor mange ting i denne verden jeg kan finne på å være redd for. Nå står også glidelåser på lista.

hits