Bever Baards Bravader


Det er torden. Det er lyn. Orkan i kastene. Jeg står i mitt eget kjøkken og ser lynet slå ned i den gigantiske bjørka hos naboen. Treet blir delt i to og faller ut i gaten med et sinnsykt brak.


- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er nok lurt å ringe brannvesenet på Bekkestua. Men problemet er at de sikkert får hundrevis av slike telefoner akkurat nå. I denne stormen har det rast ned trær over alt. Det er jo ikke sikkert at de vil komme akkurat til vår gate sånn med en gang. Jeg ringer.

- Hei. Det er Baard Fiksdal som ringer. Jeg vil bare si at et gigantisk bjørketre har falt og revet med seg en masse elektriske ledninger som nå driver og gnistrer rundt der ute i gaten. Og dessuten er strømmen gått. Det er stup mørkt og det kjører en del biler her og de kan lett komme til å kjøre rett inn i en ulykke, sier jeg.

Ti minutter senere var brannmennene på plass med motorsager, og sammen med e-verket ordnet de opp i en fei. Det var jo superfint. Men hvis jeg skulle sette fingeren på noe, så måtte det være at brannmennene saget ned bare akkurat så mye som strengt tatt nødvendig. Ti meter av den digre bjørka ble stående og gi hele nabolaget fingeren.

Denne søylen av bjørk har nå stått slik i syv, åtte år. Stygt spjæret i toppen. Når jeg forteller om dette til min kollega Øyvind så får han straks assosiasjoner. Han mener at denne søylen er et slags monument. At det kan sammenlignes med den utbombede Gedächtniskirche i Berlin, som tyskerne har latt stå som et minnesmerke etter den andre verdenskrig.

Jeg har gått og sett på denne fingeren i årevis. Den er slett ikke noe vakkert syn. På søndag fikk jeg en ide. Det har sammenheng med at vi har fått oss en ny og moderne peis som trenger god fyringsved. Jeg spør kona om ikke hun kan gå over til Bjørn og Vibeke, som jo eier treet, og spørre om jeg kan få det. 

Det som da trolig ville ha skjedd er at kona ville gått over gaten og blitt stående i tre kvarter og snakke med Vibeke om det aller mest nødvendige, som man kunne finne på å snakke om.

Isteden går jeg og snakker med Bjørn som jeg kan se er ute og ordner med noe i garasjen. Jeg krysser gaten og sier:

- Hei Bjørn.
- Hei.
- Kan jeg få det treet der borte?
- Ja, bare ta det.
- Tusen takk.

Jeg låner motorsag av min venn Jon. I min fantasi var motorsagen til Jon en ganske kraftig sak med langt skaft. Men når jeg står ved siden av treet på mandag, så syns jeg at sagen er direkte ynkelig sammenlignet med bjørkestammen. Diameteren på treet er over en meter. Treet har dessuten en tydelig helling, rett mot gjerdet.

Øyemål syns jeg er bra å ha. Jeg anslår stokken til å være ti meter lang og avstanden til gjerdet å være 10,5 meter. Stokken veier mange tonn. Den vil lett drepe både meg og gjerdet hvis den faller feil. Derfor søker jeg på "trefelling" på internett og finner ut hvordan man skal få ned giganten.

Sagen er spinkel. Det tar derfor 20 minutter og sage ut klakken. Dette er et kakestykke som jeg sager ut den veien jeg vil at treet skal falle. Etterpå sager jeg først den delen som jeg definitivt ikke kan stå og sage om treet faller den veien det heller. Deretter sager jeg resten. Når det er gjort står treet der, nesten like solid som før.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Det er livsfarlig å la treet stå som det står. Da kan det drepe noen. Først vurderer jeg å ringe min venner Rune eller Njål. Dette er skogens menn som sikkert har lange nok motorsager. Men problemet med å ringe Rune eller Njål er at da vil jeg bli ertet i årevis fremover. Et alternativt er å ringe noen proffe trefellere som sikker tar 3.000 kroner bare for å møte opp.

- Hva gjør jeg nå, tenker jeg. Hva ville Donald ha gjort? Jo, Donald ville ha latt som om han er en bever.

Bever Baard setter i gang. Jeg sager meg inn fra baksiden av treet. Nye kakestykker. Nå vil treet falle i sin naturlig fallretning. Rett mot gjerdet. Men det får gå. Men man har da øyemål. Dette kan gå bra.

Det har gått nesten en time siden jeg startet på prosjektet. Svetten renner. Sagen kunne sikkert vært litt skarpere. Nå merker jeg det, endelig. En svak sitring. Kjempen vakler. Nå faller den. Med drønn. Rett mot gjerdet.

Treet lander med en halv meter klaring.

Jeg går ned i knestående. Løfter begge hendene i været og utstøter et kraftig brøl. Jeg har mine øyeblikk. Jeg må innrømme det.

hits