Konsulinnens gave

- Du, der, stopp, kommanderte den gamle damen utenfor en dyr tømmervilla med garasje på Oslos beste vestkant.

Den gamle var høy og tynn. Hun pekte på meg med stokken sin. Jeg var 23 år, student og bodde i kollektiv i nabohuset. Damen hadde fått nyss om at den unge mannen kunne tenke seg å leie garasje. Dette ble starten på en overraskende sommer.

Kvinnen var nærmere 80 år og enke etter en konsul fra det sørlige Europa. Vi innledet et forretningsmessig forhold. I bytte for garasjen fikk hun fjernet snøen fra gangveien foran huset og Aftenposten brakt fra postkassen til døren. Om sommeren klippet og vannet jeg plenen.

På onsdager kom tre venninner for å spille bridge. De satt på terrassen hvis været tillot det. Som hagetjener var jeg innvilget et glass sherry, hvis jeg nøt den i ærbødig avstand borte ved den ene søppelkassen som jeg brukte som stettebord.

Før bridgespillet kunne begynne foretok kvinnene en rituell spasertur i hagen. I enden rant en liten bekk og på den andre siden grodde nabotomten som et aggressivt villnis. Kvinnene samlet seg ved gjerdet og mumlet frem alminnelig forargelse over naboens mangel på dannelse og hans varige svekkede evne til å holde skvallerkålen på avstand. De sto slik og var forarget. Hver onsdag.

En kveld jeg kom hjem sto konsulinnen og ventet på meg.

- Vil du ha det treet der, spurte hun uten innledning. Damen pekte på en 15 meter høy furu. Jeg så opp i de veldige kronene og tenkte at nå har det rablet for damen, men jeg smilte høflig og sa ja, takk.

I dagene som fulgte skrøt jeg i vennekretsen av at jeg var blitt eiendomsbesitter på beste vestkant. Jeg mente slike ting som at skal man få seg en skog må man begynne med et tre. Hver dag nikket jeg til furua. Vi ble gode venner. Slik gikk to lykkelige uker.

Men plutselig en ettermiddag hadde konsulinnen ringt Vaktmesterkompaniet som kom og sagde ned treet. Det ble saget opp i tre meter lange stykker. Samme ettermiddag, da jeg kom hjem, sto konsulinnen der og ventet på meg. Hun pekte med stokken;

- Ja, nå får du se til å fjerne treet ditt, sa hun

Slik gikk det til at jeg ble stående å sage og hugge ved resten av sommeren. Veden ga jeg bort til venner og kjente, for det fantes ikke peis i studentboligen. Siden har jeg hatt respekt for godt voksne kvinner og trær.

hits