Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.



Jeg ble veldig paff. Jeg innrømmer det.


I mørket og regnet ser jeg ambulansen som kommer kjørende ganske fort på Bærumsveien. Jeg stusser over at den kjører uten sirener. Det er bare de blinkende blå lysene som forteller at dette er en utrykning og at det kanskje står om livet.

Det er onsdag kveld i forrige uke. Klokken er litt over åtte. Jeg kjører den samme ruta som jeg gjør nesten hver kveld. Det pleier ikke å skje noen verdens ting langs denne ruta. Men nå kommer det en ambulanse. Hastigheten er ganske høy. Jeg blir veldig alvorlig når jeg ser en ambulanse. Jeg vil gjerne være til nytte. Bremse opp. Slippe ambulansen frem. Gjøre de riktige tingene. Være en fin fyr.

Noen sekunder senere kjører jeg forbi Gjettum. Jeg er den første som kjører her etter at ambulansen kom. Det er bare meg og bilen min og mørket og regnet. Da ser jeg en liten personbil, en golf, som har kjørt av veien. Bilen står ute i grøfta i en skrå, litt ekkel vinkel.

Bak rattet sitter en dame. Hun ble vist skremt av ambulansen som kom motsatt vei. Slik havnet hun i grøfta. Jeg kjører litt forbi, stopper, setter på nødblinken og går bort til damen.

Nå må jeg her og nå få lov til å innrømme at jeg er en veldig upraktisk mann. Skal jeg være ærlig så tror jeg ikke at kan jeg være til særlig nytte. Det er sant. MEN DET KAN JO IKKE DENNE DAMEN VITE.

Nå går jeg bort og har tenkt og spørre om hun har slått hodet sitt, fått nakkesleng og om hun vet nummeret til en redningsbil som kan komme å hale henne opp av grøfta igjen. Men når jeg kommer bort skjer det noe veldig rart.

Damen er i ferd med å åpne døra for å komme ut. Men så får hun se meg og lukker døra fort igjen og låser. Det virker som hun er redd for denne fremmede mannen som står der ute. Kanskje han bare LATER SOM OM HAN VIL HJELPE.

Damen trykker på en knapp så vinduet åpner noen få centimeter. Hun snakker til meg gjennom den smale sprekken. Jeg sier det der jeg hadde tenkt og si om hodeskader og nakkesleng og kranbil. Hun svarer nei og nei og ja på de rette stedene. Også ser hun bare på meg.

Nå kommer jeg ikke på noe mere å si. Jeg bare trekker meg litt tilbake. Begynner å gå min vei. Jeg merker at damen trekker et lettelsens sukk. At hun nå regner faren som over.

Langs veien hjem ligger vinteren grøftelangs i slappe, skitne fonder. Helt ubrukelig. Den også.

hits