Jeg bruker elven til å jakte på min sjel


Det renner elver gjennom min historie. Vestre Jakobselv, Innerdalen, Gaula. Jeg kan når som helst lukke øynene og fremkalle lyden, lukten og følelsene. Som elven gir.


Det er en gave å bli født slik til at det renner en elv i nærheten. Noe av det første jeg husker er Vestre Jakobselv litt vest for Vadsø i Finnmark. Vi hadde hytte der. En bedre start på livet kan man ikke få.

Så gikk jeg ned til hølen med en stang i neven. Jeg var seks år gammel. Min far og bestefar satt akkurat passe langt unna til at jeg måtte klare meg selv. Jeg hadde en ni fot lang splitkeinstang, gylden i lakken og med et grønt flytesnøre som gjorde at jeg kunne la strømmen føre fortommen mot en stor stein der ørreten sto og ventet. På det avgjørende øyeblikket.

Det tar bare noen sekunder å føle hvordan resten av livet kommer til å bli. Hugget kom brått. Jeg rykket til og slengte fisken så langt opp på land at jeg var nær ved å ikke finne den igjen mellom lyng og gress og steiner og alt annet som sommeren lar ligge å slenge ved siden av en elv.

Så tok jeg fisken og løp til begeistringen og anerkjennelsen som ventet. Jeg kan ennå huske blikket min bestefar gav meg. Glimtet av glede i øynene, som gikk i arv.

Mange ganger senere skulle jeg bestemme hvem jeg skulle bli. Det er mange skoler i livet. Det er bøker. Det er knyttnever. Neseblod. Forelskelser. Kjærlighetssorg. Triumfer og nederlag. Det er grenseløse muligheter. Til å gå seg vill.

Det er her tryggheten ligger. Uansett hvor fortvilet øyeblikket føles, er det aldri langt til neste fisketur. Jeg behøver bare gå til elven i tankene. Det er veien til sommeren. En reise mot eventyret. Det første kastet som lander mykt. Et sted der fremme.

hits