-Se, en ørn!


Jeg har aldri vært så redd. Det var den sikre død. Vi var på vei opp det trange juvet da ulykken skjedde
.

En sensommer i Todalen på Nordmøre. Jeg er 18 år gammel og går på den smale stien sammen med Stein, Nanna og Niels. Vi skal inn til et spennende fiskevann og ha det fint. Så langt kommer vi aldri.

Jeg går først og bærer sekken. Bak meg går Nanna og Stein, og til sist Niels. Vi er i Trollheimen nasjonalpark, berømt for fjell som stikker sylskarpt til himmels, og som kan åpne seg i en avgrunn. Stien går i slynger, på kanten av juvet. Fra fossen innerst driver det vått gjennom luften. Stien er fylt av røtter. De er sleipe og lumske.

Vi bytter på å bære. Jeg skal bare snu meg og gi Stein sekken. Vi har Nanna mellom oss. Jeg strekker ut hånden. Prøver å gi Stein sekken. Han strekker seg han også, ser ikke hvor han setter foten.

Taket glipper. Sekken raser utfor stupet. Og i brøkdelen av et sekund senere ser jeg kroppen til Stein som følger etter. Utfor stupet. Det er minst 20 meter rett ned. Det er den sikre død.

Skrekken står i ansiktene.

- Løp etter hjelp. Løp som faen, sier jeg.
 Nanna og Niels bråsnur og begynner å løpe.

Jeg løper jeg også, ned langs stien og finner en skråning av grus og stein hvor det går an å ta seg ned til bunnen av kløfta. Jeg mer sklir enn går ned bratta. Jeg følger elva oppover til stedet hvor Stein må ha landet. Jeg kjenner angsten for synet som venter.

Han ligger i en forvridd stilling. Begge bena og den ene armen er brukket. Knær er ødelagt. Brystet ser ikke bra ut. Han blør stygt fra et kutt i hodet. Men gutten lever.

Fallet ble dempet av bjørketrærne som strekker grenene ut fra fjellsiden. Det er nesten ikke til å tru. Stein er i ørska, men vi kan snakke sammen. Jeg bruker skjorta mi til å knytte rundt kuttet i hodet. Sekken har landet like ved. Jeg tar det vi har av gensere og pakker rundt ham. Jeg kjenner lukten av solbærtoddy fra en knust termos. Jeg heller opp en kopp og gir Stein litt.

- Det kan være store indre skader. Han kan likevel være døende, tenker jeg.

Jeg kjenner at gufset fra fossen innerst i juvet sender kulde ned til oss. Det er ikke lett å holde praten i gang. Tiden går veldig sakte. Stein ligger og ser opp i luften. Plutselig sier han:

- Se, en ørn!

Jeg ser opp. Kongeørna henger over oss. Majestetisk.

Jeg har aldri sett en ørn før. Det har ikke Stein heller. Vi blir spontant begeistret. "Fy flate, så kult. En ørn". Kjeften går. Vi prater. Stein kvikner litt til. Dette kan komme til å gå bra.

Etter en drøy time ser jeg en ung gutt som jeg kjenner. Han vet ikke hvor fallstedet er så han bruker elva som vei, er mer ute i vannet enn langs bredden. Han får se meg, vinker og klatrer opp. Gutten sier ingen ting, bare rekker meg en øks og begynner selv å hugge trær. Vi må bli synlige fra lufta.

Etter to timer kommer en klatregruppe fra Røde Kors. De har lege med. Han konkluderer raskt at det er for farlig å flytte Stein på en annen måte enn med helikopter.

Det er et Sea King-helikopter som kommer. Det er gigantisk der det henger like over hodene våre og fyller det meste av juvet. Rotorene er bare noen meter fra fjellveggen når en hjelpemann firer seg ned i en vaier. Han har med en båre. Det hele tar bare noen minutter. Så blir Stein heist opp og flydd til sykehuset i Kristiansund. Her skal han bli liggende i lang tid. Men gutten kommer fra det uten varige men.

Jeg går sakte tilbake til leirplassen. Skjorta, som Stein hadde rundt hodet, vasker jeg i bekken. Blodet løser seg opp og blir borte. Jeg treffer Niels og Nanna. Vi er roligere nå. Det har gått bra. Sommerkvelden ligger som en fredfylt stund i Todalen. Vi snakker om livet som skal leves. Det er 35 år siden nå. Jeg glemmer det aldri.

hits