Sosialt selvmord

Når Sjur (6) strekker seg på tærne kan han se ut av vinduet på rommet sitt og se hele verden.

I alle fall den delen av verden som betyr noe. Bandybanen på Røa.

Sjur bestemmer seg med et smell. Det er på tide å erobre verden. Han kler på seg det han har av utstyr og legger i vei.

I en sirkel is glir 32 ganske velutstyrte barn. De fleste er iført Røas farger. Røde bukser og røde jakker og røde, proffe hjelmer.

Her kommer Sjur. Mor har kjøpt skøytene. Brukt. Det er helt greit. Men hva er det han har på hodet? En sykkelhjelm?

Skal du begå sosialt selvmord kan du gjøre det på mange måter. Sykkelhjelm er riktig nok en litt uvanlig metode. Men du dør. Garantert.

Sjur entrer banen for første gang, Sykkelhjelmen er neon gul og svart. Det eneste som minner om Røas farger er Sjurs ansikt.

Han går bakerst når 33 barn skøyter runde etter runde som en slange på jakt etter sin egen hale. Sjur biter tennene sammen og går. Stadig fortere. Og fortere.

Etter slangen er det kamp. Jakkene er røde utenpå og blå inni. Man vrenger halvparten og får to lag. En fløyte blåser. Øyeblikket tar en kort og stille innersving. Bandykøllene løftes i været som løpenoter i luftens partitur. Spillet kan starte.

Dette går dårlig. Sjurs lag taper. Hver eneste lørdag. En vond og kald klump vokser i magen. Om kvelden går gutten inn på rommet sitt, krabber under dyna og nekter å komme ut igjen.

Mor ber om en forklaring. 

- Jeg vil heller være på det røde laget. Rød er alltid best, sier Sjur. 
- Men hva gjør du hvis du bytter lag og det blå laget plutselig begynner å vinne, sier mor.

Dyna tenker. Det romsterer der inne. Sjur krabber tur som en skilpadde i sengen. Det er et godt knep. Nå kommer hodet ut av dyna med en konklusjon.

- Jeg vil ha ny hjelm. NÅ!

hits