Drapene i Paris dreper også meg



Jeg har drevet med satire, tull og tøys hele livet. Jeg har skrevet flere tusen petiter fra jeg var en ung gutt og fram til nå. Men i dag er det ingen smil å hente. Ingen går uberørt ut av de dagene vi lever nå. Drapene i Paris dreper også meg.


En venn og redaktør, som jeg har kjent i mange år, skriver på Facebook at dette bare er begynnelsen på en krig der vår sivilisasjon, den vestlige verden og våre verdier, kan gå til grunne. Det er slike følelser terroristene ønsker å skape. De vinner, med frykt og angst som våpen. Det lammer alle tanker. Alle gleder. Det fineste vi har. Kjærlighet. Frihet. Humor.

Jeg sto i går kveld og snakket med ungdommer som har skrevet og skapt en glimrende revy på en videregående skole i Bærum. Det er et lite satirisk mesterstykke de har prestert.

-Hvorfor tøyser dere ikke med terrorister i revyen, spør jeg.
- Fordi terror dreper all latter. Det er ingen som ler når de er redde, er svaret jeg får.

Det er umulig å ikke huske lammelsen da tvillingtårnene raste i New York, busser og T-bane i London ble sprengt, eller da toget i Madrid gikk til helvete. Det er umulig å ikke huske Breiviks terror og de uendelige lidelsene som forandret oss for alltid.

Er begeret fullt nå?

Jeg vet ikke. Avmakt er en farlig fiende. Jeg burde jo gjøre som jeg pleier, finne meg en pompøs og selvopptatt kjendis og skrive at hun ser ut som en kongepuddel på håret og at paven bør gjøre henne til helgen så flink som hun er til å kle på seg selv. Eller jeg kunne hente frem et barndomsminne og fortelle hvor rart livet henger sammen.

Men jeg orker ikke. Ikke nå.

Hovedproblemet i verden er ikke er at folk har for mye humoristisk sans, skriver Are Kalvø i Aftenposten i dag. Jeg tror vi føler dette ganske likt. Vi og millioner av andre som nå skriver "Jeg er Charlie" på alle vegger, og som i tiden som kommer skal jage frykten for at det skal smelle en gang til. På et sted nær deg.

Men jage frykt skal vi. Koste hva det koste vil.

hits