Som et lyn i hjertet



Det hender at tilfeldigheter slår ned som et lyn i hjertet.


Mine besteforeldre Gunvor og Karl har vært døde i mange år. Men i dag ble de plutselig like levende som deg og meg.

Jeg har et bilde av Gunvor og Karl som sitter tett sammen en sommernatt i Vestre Jakobselv i Finnmark, på 1950-tallet. Det er en drøm av et bilde. Jeg ser litt av dette lyset som gjør livet her nord så fantastisk. Jeg ser skjønnheten i denne sommeren for lenge siden. Det beste man kunne eie sammen. Fellesskap. Øyeblikk av glede. Kjærlighet.

Jeg må innrømme at jeg ikke tenker så ofte på Karl og Gunvor. De døde er døde. Sånn er det jo. Vi andre har gått videre med våre liv og de er borte. For alltid. Trodde jeg.

Men i ettermiddag dro jeg en tur i svømmehallen på Rykkinn i Bærum. Jeg har vært fylt av julemat og marispangriser i ukevis. Nå er det på tide å starte treningen igjen. Jeg skal kjøpe årskort. Det danner seg en liten kø foran kassen. Når det blir min tur så må jeg ta nytt bilde og si hva jeg heter og slikt.

- Heter du Fiksdal, sier en gammel dame. Jeg har aldri sett henne før. Hun står ved siden av meg i køen.
- Ja, sier jeg.
- Det er et Romsdals-navn.
- Ja, sier jeg.
- Jeg kjente en Fiksdal en gang. Han var disponent på fiskebruket i Vardø. Veldig trivelig kar.
- Snakker du om Karl Fiksdal?
- Ja.
- Det var min bestefar.

Det som nå skjer er ganske sterkt. Damen får tårer i øynene. Og jeg må svelge litt, jeg også. Det er hundrevis av mil og snart 50 år siden, men damen tar meg tilbake, til en sommer i 1969, da hun jobbet i Finnmark og ble kjent med Gunvor og Karl.

Hun forteller hvor hyggelig det var. Om ting de gjorde. Ganske hverdagslig. Brått er Gunvor og Karl levende igjen. For oss begge.

Vi ser på hverandre.
- Norge er et lite land, sier hun.
- Det er ganske fint at det er sånn, sier jeg.

hits