Du er aldri så nær døden som når du blir født



Du er aldri så nær døden som når du blir født. Det har gitt meg et vondt hakk i sjelen.


En venn av meg mistet et barn i fødselen. Som en del av sorgarbeidet ba han meg om å ta bilder av jentungen. Hun lå i en kiste sammen med tegninger og avskjedord fra familien.

Det var vanskelig å se gjennom linsen. Tårer i øynene. Dugg på glasset. Hånden min som skalv. En klo i magen, som ikke slapp meg. Bildene jeg tok, som en strøm jeg ikke hadde kontroll på. Det satte seg i sjelen. Det satte seg i hukommelsen. Fysisk. Jeg var ikke klar over hvor sterkt. Ikke før nå.

En i min egen familie er gravid med tvillinger. Jeg merker at det skal lite til før jeg blir bekymret. Termin er rett rundt hjørnet. Ligger ikke ungene riktig vei, sier du? Er det en eller tre katastrofer på gang? Har vannet gått? Hvorfor skjer det ikke noe? Hva venter dere på? Stillheten er et helvete.

Pessimismen er verst klokken halv fem natt til mandag. Jeg våkner og kjenner på hakket i sjelen. Dette går definitivt ikke veien. Jeg kjenner det, langt inn i beinet. Men jeg sier det ikke til noen. Står bare opp. Kler på meg. Spiser frokost. Kjører til jobben. Gjør de vanlige tingene. Det er en trøstesløs våt og ubrukelig mandag. Så langt jeg kan se.

Klokken 10.01 på mandag formiddag kommer beskjeden. Den tikker inn på mobilen:

- Jenny og Marie ble født i natt - alt vel med mor og barn.

Du vet ikke hvor mye lettelse som fins i deg før det renner ut i så strie strømmer at det fortsetter gjennom dag og natt og neste dagen med. Nå sitter jeg på tampen av en tirsdag og smiler fortsatt bredt. Det er nesten ikke til å tru. At det går bra. Dette livet.

hits