Freeze, assholes!


Når jeg sitter og leser Dagens Næringsliv på en søndag i romjula har jeg ikke overdrevne forventninger om å få en god latter. Men plutselig sitter jeg midt inne i en artikkel om nynorsk og møter et sitat av Are Kalvø. 

- Vi huskar alle at NRK, sannsynlegvis på grunn av en glipp i innkjøpsrutinane, hadde kjøpt ein amerikansk actionfilm, og vår helt brasa inn i det dårleg opplyste lagerlokalet i hamnekvarteret, stilte seg opp midt på golvet med brei beinstilling, peika med revolveren i retning bordet der bandittane satt og delte byttet og brølte: "Freeze, assholes", forteller Kalvø.
- Så sto det i tekstinga nederst på skjermen: "Ikke røyr dykk, gutar".

Det er nå nærliggende å tilstå at jeg ganske ofte kan finne på og trives i nynorske områder av Norge. Det har å gjøre med at det ofte renner en elv gjennom slike deler av Norge. Her er det gode muligheter for å få glede på kroken.

For å forstå resten av denne historien er det viktig å vite at jeg først og fremt fisker brunørret. Jeg må dessuten være ærlig og si at jeg ikke er så nøye på størrelsen. Jeg har for eksempel stått i dagevis og prøvd intenst å få noe som i beste fall veier 300 gram.

Jeg har dertil investert ganske mange tusenlapper i utstyr, reise, opphold, frokost, middag, termos, matpakke, lakrisbåter og sjokolade. Jeg bruker dessuten ikke ubetydelige ressurser på å undersøke, planlegge og manøvrere meg gjennom familiære og andre forhandlinger slik at jeg kan komme til å stå med fiskestang i neven på riktig sted til riktig tid.

Når jeg så endelig er kommet frem til riktig sted og riktig tid, er jeg svært ydmyk. Jeg oppsøker da alltid lokalbefolkningen for å spørre om gode råd. Jeg er særlig interessert i å få vite hvor det er lurt å stå og hva jeg bør fiske med.

Vi skal nå tilbake til en tid hvor jeg aldri før har hatt en sjøørret på kroken. Min venn Pål og jeg drar til en såkalt "meget god sjøørretelv" på nordvestlandet og tar inn på en staselig turisthytte med en betjening som jeg straks får tillitt til.

En av disse er en ung jente som jobber som stuepike. Hun er den første jeg treffer. Jenta står på trappa og snakket brei dialekt. Man kan ikke snakke en så brei dialekt uten å være lommekjent i denne dalen, tenker jeg, og spør med en gang om hun vet om en god fiskeplass.

Uten å nøle gir jenta flere råd og anbefalinger. Hun virket veldig selvsikker. Nærmest en slags ekspert. Dessuten er hun meget pen.

Det er slike ting som gjør inntrykk på meg. Jeg er som man forstår en enkel sjel. Jeg følger rådene. Til punkt og prikke.

Jeg stiller meg opp noen mil fra havet og fisker i en langstrakt høl. Det er flere timer siden jeg egentlig har gitt opp å få noe som helst. Jeg har jo dessuten aldri før fått en sjøørret, så jeg står liksom der i en slags halvslapp positur og bare lar snøre ligge og slenge i strømmen.

Jeg napper litt i snøret og ergrer meg over at jeg nok en gang har satt fast i en stein. Men plutselig går det noen kraftige elektriske støt gjennom kroppen. Snøret begynner å flytte på seg i en tung bevegelse. På tvers av strømmen.

En lykkelig stund senere står jeg med ny personlig rekord i nevene. Det er en sjøørret på 1,5 kilo. Jeg er overlykkelig når jeg kommer tilbake til turisthytta.

Den første jeg møter er den samme unge jenta. Jeg holder stolt frem sjøørreten så hun skal få se.

Jenta legger nå hodet litt på skakket og spør i fullt alvor:

- Hva slags fisk er det? Er det en lyr?

Sjøørreten og jeg så slik ut:

#fiske #ørret #lykke
 


hits