Felles skjebne, felles trøst


I disse dagene før jul er det mange som har angst for å komme for sent frem til gleden. Mens andre gjør ting så sakte som bare mulig. Heng med. 

Jeg står i en butikk for å kjøpe en gave til min søster Kari. Da min søster leser petiter kan jeg ikke avsløre hva slags butikk det dreier seg om, men la meg bare si at den ligger i Sandvika og inneholder både det ene og det andre.

Bak disken sitter en eldre dame av det trivelige slaget. Hun er litt bustete på håret og har snille øyne. Det er tidlig formiddag. Jeg er den eneste kunden. Damen pakker omhyggelig inn gaven. Det går så sakte som overhodet mulig. Vi får tid til å bli kjent. Jeg liker det.

Å pakke inn en gave medfører mange valg. Jeg blir konsultert for hvert steg i prosessen. Skal det være et kort? Hva slags kort? Og fargen på papiret? Ikke turkis, ikke grønt, ja dyp rødt, men hva slags bånd, og om kanskje tre ulike farger hadde vært noe, eller syns du at det blir for meget? Spør damen, og biter seg konsentrert i leppa, mens hun prøver å få de små teipbitene til å sitte diskret, på de riktige stedene og ikke ødelegge stemningen.

Mens hun pakker lar jeg blikket gli. Jeg gjør ofte det. Jeg er en nysgjerrig fyr. Slik oppdager jeg hvor utrolig rotete det er bak disken. Midt oppi alt rotet står en gryte med marimekko-motiv fra 1950-tallet. Gryta er full av grøt.

- Hva er det, spør jeg.
- Det er havregrøten min. Du skjønner jeg hadde tenkt å spise den hjemme, men så fikk jeg ikke tid. Og så hadde jeg tenkt å spise den i bilen på vei hit, men det gikk heller ikke, og nå står den der og venter på at jeg skal spise den her, men det spørs hvordan det skal gå til.

Mens vi står slik og ser på grøten kommer det en ny kunde inn i butikken. Det er en voksen kvinne som kommer. Under armen har hun en UGG-støvlett. Jeg vet ikke så mye om slike støvletter annet enn at de er dyre. De koster nær 2.000 kroner. 

Nå viser det seg at damen har gått med et par UGG-støvletter under armen dagen før. Hun har gått fra butikk til butikk og på et av stedene har hun klart å sette fra seg den ene støvletten. Den andre tok hun med seg og gikk.

Nå går damen den samme løypa, som i går, og håper å finne igjen støvletten. Damen i butikken er medfølende og forteller at hun har gjort det samme selv, at hun har mistet en støvlett, hun også.

- Jeg har den andre stående hjemme. Det er en veldig dyr og fin støvlett så jeg får meg bare ikke til å kaste den. Det er ganske sørgelig.

De to kvinnene står og ser på hverandre. Alvorlige. Felles skjebne. Felles trøst. Så sier den ene:

- Jeg får vel prøve å komme meg videre.
- Ja, det må du. Lykke til!

hits