hits

En ble hore, en annen direktør


Det var mange år siden sist. Vi skulle på klassefest og reiste ivrig fra de underligste steder og skjebner på kloden for å ta igjen det forsømte. På en forblåst liten plass i Norge
.

En er blitt narkoman. En er psykiatrisk pasient. En er styrtrik finansmekler. En er prostituert. En er oljekrøsus i USA. En har tatt livet av seg. En driver småbruk i Hardanger. En er ekspert på databranner i Dubai. En er trebarnsmor i Fredrikstad. Vi er et tversnitt av livet.

Noen har tenna på tørk, fregner, kviser og kålører, ståhår og skranglete kropper, slik jeg husker dem. Men ingen slike er å se. Isteden har de fleste gått opp en vektklasse eller tre.

Vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen. Nå er det tid for fest, den fineste på lenge. Det Store Frikvarteret. Vi fyller på i bøtter og spann, lar ektefeller og barn være hjemme, og kaster oss inn i kvelden som de tenåringer vi en gang var.

Jeg stirrer forundret inn i dypet av et skjeggete fjes med rynker og mye annet som smiler fra øre til øre. Langt der inne prøver jeg å se rester av et barneansikt. Rester av min beste venn gjennom mange år. Vi faller hverandre om halsen. Og er tilbake. Der vi var.

Vi står ute i havgapet. Vi kjenner saltsmak i lufta og følelsen av sommer. Vi er kjennere av frihet.

Der inne dunker festen. Abba, Pink Floyd, Led Zeppelin. Fråtsing i nostalgi.

Her er alle jentene som jeg en gang var livredd for å møte. Nå danser vi og hopper på ballonger som sprekker med morsomme poff.

Klokken blir over fire om natten og jeg lytter til historier som stiger og synker i spiraler. Det er sår. Og det er gleder. Gamle minner. Nye betroelser.

Klokken blir fem. Ingen har gått hjem.

Disse følelsene gir seg aldri.

Håper jeg.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar