En ble hore, en annen direktør


Det var mange år siden sist. Vi skulle på klassefest og reiste ivrig fra de underligste steder og skjebner på kloden for å ta igjen det forsømte. På en forblåst liten plass i Norge
.

En er blitt narkoman. En er psykiatrisk pasient. En er styrtrik finansmekler. En er prostituert. En er oljekrøsus i USA. En har tatt livet av seg. En driver småbruk i Hardanger. En er ekspert på databranner i Dubai. En er trebarnsmor i Fredrikstad. Vi er et tversnitt av livet.

Noen har tenna på tørk, fregner, kviser og kålører, ståhår og skranglete kropper, slik jeg husker dem. Men ingen slike er å se. Isteden har de fleste gått opp en vektklasse eller tre.

Vi gikk i samme klasse på ungdomsskolen. Nå er det tid for fest, den fineste på lenge. Det Store Frikvarteret. Vi fyller på i bøtter og spann, lar ektefeller og barn være hjemme, og kaster oss inn i kvelden som de tenåringer vi en gang var.

Jeg stirrer forundret inn i dypet av et skjeggete fjes med rynker og mye annet som smiler fra øre til øre. Langt der inne prøver jeg å se rester av et barneansikt. Rester av min beste venn gjennom mange år. Vi faller hverandre om halsen. Og er tilbake. Der vi var.

Vi står ute i havgapet. Vi kjenner saltsmak i lufta og følelsen av sommer. Vi er kjennere av frihet.

Der inne dunker festen. Abba, Pink Floyd, Led Zeppelin. Fråtsing i nostalgi.

Her er alle jentene som jeg en gang var livredd for å møte. Nå danser vi og hopper på ballonger som sprekker med morsomme poff.

Klokken blir over fire om natten og jeg lytter til historier som stiger og synker i spiraler. Det er sår. Og det er gleder. Gamle minner. Nye betroelser.

Klokken blir fem. Ingen har gått hjem.

Disse følelsene gir seg aldri.

Håper jeg.

hits