Det smakte helt forjævlig


Jeg må med en gang innrømme at jeg ikke er noen ivrig tilhenger av bruksanvisninger. Jeg mener rett og slett at en dings som man ikke kan finne ut av ved å prøve og feile, ikke er en dings for meg. Dette får ofte katastrofale følger. Heng med. 

Vi skal til Innerdalen på Nordmøre. Om dette stedet bør man vite at det knapt fins noe vakrere i Norge. Fjellet Innerdalstårnet ble brukt i introen til Jul i Blåfjell og er blant de mest berømte klatremål i landet. Innerdalen dessuten et bra sted for sportsfiske.

Store deler av dalen består av kampesteiner og ur og krattskog som ikke bare er ufremkommelig. Det er også direkte farlig. Her har jeg mange ganger forsøkt å hoppe fra en kampestein til den neste med fiskestangen i munnen og livet i hendene.

I et virvar av steinblokker forsvinner elven i lange partier og kommer opp igjen i kulper som vi har gitt kjælenavn. Den viktigste heter Svartkulp fordi ørreten er nesten svart av å stå i dypet. Første gang vi besøkte Svartkulp mistet Pål en fisk som var så stor at den fikk navnet Kong Oscar. Fordi snøret røk den gangen måtte vi bare komme tilbake til samme sted. År etter år. Uke etter uke. Sportsfiskere er sånn. Det er ikke noe å gjøre med, som jeg pleier å si til min kone.

Jeg er dessuten en sterk tilhenger av å spise fangsten. Gjerne like etter at fisken er fanget. Sprøstekt ørret på panna er bra saker. Nesten alltid.

På den annen side kan jo variasjon være noe å tenke på.  Vi gikk derfor til innkjøp av et lite røykeri, også kalt Abu Røken. Det er et apparat som har en bruksanvisning på flere språk.

Men ærlig talt. Hvor vanskelig kan det være da? Man renser fisken, salter og legger den på rist. Røykeriet er på størrelse med en stor skoeske. Her legges noen never med røykspon i bunnen, fisken på rist over, steng igjen lokket, fyll rødsprit i en boks på undersiden, tenn på, og la det hele stå og kose seg. 

Dette skjønner man jo helt av seg selv. For ærlig talt, hvor vanskelig kan det være da?

Nå er det slik at når man har sittet i bilen og kjørt mange mil, helt fra Oslo og den ene timen har fulgt etter den andre, så bygger det seg lett opp en forventning og iver etter alt vi skal komme til å oppleve. Man sitter kanskje og fabler om hvor godt varmrøkt ørret smaker. Selv om man aldri før har smakt varmrøkt ørret, så er det garantert kjempegodt. Man kan dessuten også finne seg en behagelig stilling i lyngen, og sitte der og spise fisk med fingrene og utstøte noen mandige rap og koselyder, bare for å skape denne fine følelsen av å være på tur og nyte det naturen har å by på.

Vi startet brukbart. Mens fisken ble røkt fortsatte vi å snakke om hvor godt det luktet og at det sikkert kom til å smake fantastisk. Da fisken var ferdig la jeg en til hver på tallerken.

- Nam, så godt, sa jeg nesten før den første biten var inne i munnen. Vi spiste litt. Pål var veldig taus. Han var dessuten litt rar i ansiktet. Men ingen ville liksom ødelegge den fine stunden. Slik gikk flere minutter.

Det var jo bare et spørsmål om tid før en av oss sprakk. Det smakte jo helt forjævlig. For å være ærlig.

Det var da Pål tok frem bruksanvisningen og leste i taushet.

- Fjernet du den tynne plasten under lokket, spurte Pål.
- Hæ, sa jeg.

hits