Stjal kunst for milliarder

Jeg ser for meg et vesen med spiss snute, ører på vakt, mysende øyne og en feit kropp som han drar etter seg gjennom den enorme leiligheten i Tyskland. Mannen går her i tiår etter tiår. Han slipper ikke inn en levende sjel, mens han i uendelig ensomhet beundrer kunst for milliarder av kroner. Det skjer i den dypeste hemmelighet.

Denne historien starter med at krig er fryktelig dyrt. Derfor ansatte Hitler en kar som het Hildebrand Gurlitt til å selge tusenvis av stjålne kunstverk. Hildebrand solgte for enorme summer, men mange godbiter puttet han i sin private samling. Denne samlingen arvet sønnen Cornelius. Det dreier seg om minst 1500 bilder og verdensberømte kunstnere som Pablo Picasso, Henri Matisse og Edvard Munch.

Når man vet at bare et eneste ett av disse bildene er verdt flere hundre millioner kroner, så er det lett å tippe at Cornelius får verdier som tilsvarer mer enn et norsk statsbudsjett. Han har de kostelige skattene hengende på veggen, eller stuet vekk i hyller og skap.

Mannen er ikke gift og har ingen barn. Han jobber ikke. Betaler aldri skatt. Han er ikke registrert noe sted. En sjelden gang selger han et bilde. Mot kontant betaling. Dette går bra gjennom et langt liv. Det er ingen som stiller noen spørsmål. Cornelius lever til han blir over 80 år. Han har ingen venner. Det eneste han bryr seg om er å vokte på sine kunstskatter, mange av dem trolig stjålet fra jøder under krigen.

Jeg ser han for meg, den aldrende Cornelius, som går sine vanlige kveldsrunde. Han stopper kanskje ved en Rembrandt. Lar hånden kjæle med det kostbare maleriet som folk ville stått i timevis i kø for å få oppleve. Hvis de hadde fått sjansen.

Det var tyske skattemyndigheter som ble mistenksomme. De syns det var rart at Cornelius kunne gå rundt med 50.000 kroner i lomma uten å betale skatt. Derfor rykket 30 politifolk inn i leiligheten for to år siden, slik at hele den enorme skatten kom for dagen. Bildene er nå samlet i et kunstmuseum i Bern, etter at mannen døde for et halvt år siden.

Jeg sitter og leser denne historien i Aftenposten på en søndag. Det er en fredelig stund. Jeg har fyr på peisen og det durer ganske hyggelig fra vedkubbene. Likevel får jeg pigger i huden. Det oser kulde av fortellingen om Cornelius. Jeg tror at hvis jeg hadde diktet opp noe slikt så ville folk si at det der er bare jug. For sånt skjer bare ikke i virkeligheten. 

 


Faksimile fra Aftenposten:



 

hits