Som å miste kjæresten


Kollega Arne og jeg står på jobben og diskuterer denne ukens store tragedie: 
- Jeg syns at vi i dag skal tenne et lite trist lys foran kontordøra til alle bergensere, sier Arne. Vi blir straks enige om å være så lange i maska at det ser ut som vi har sørgebånd i fjeset, nærmest i solidaritet, og dessuten vil vi gå medfølende rundt på tå hev og være uhyre følsomme med hva vi sier på sosiale medier.

Vi kan nemlig være veldig støttende, Arne og jeg, når vi bare vil.

"Når voksne menn gråter", står det i en avisoverskrift jeg finner på nettet. I en annen står det at man ikke kan se helt bort i fra at Mjøndalen er et bra lag. Kan det være det som er forklaringen? At disse folka i pene, brune drakter i Mjøndalen rett og slett er flinke til å spille fotball. Kan det være så enkelt? At Mjøndalen faktisk er dritgode.

I nødens stund er det dessuten viktig hvordan supporterne oppfører seg. Støtten må komme. Helt fra toppen. Her er det forbilledlig at selveste statsministeren gikk foran med Brann-skjerf rundt halsen. Hun gjorde det riktig nok der Brann ikke var tilstede, i cupfinalen på Ullevål, men det er jo tanken som teller, syns nå jeg.

At Brann rykker ned er meget, meget skremmende.
- Det er utrolig nifst å tenke på. Det er en slags klo inni deg, som ikke er forbundet med noe positivt i det hele tatt, sier Marit Voldsæter til NRK. Hun sammenligner det som har skjedd med å miste kjæresten sin.

Det er all grunn til å se svart på dette. Denne uken har butikkene til og med bestemt seg for at Norge trenger noe de kaller for Black Friday, uten at jeg helt vet om det hjelper noe særlig.

Når man så leter etter forklaringer på hvorfor ting går til helvete i Norge må jeg få minne om at det er helt vanlig å skylde på været. November er for eksempel en farlig måned. November har klør.

Hverdagen kan være varm og fin, nærmest uten en sky på himmelen. Det kan for eksempel være i Tafjord som har varmerekorden i november med 21,8 grader. Eller det kan være i Karasjok som i samme måned har opplevd minus 41,8 grader. Sånn er Norge, det er ikke lett å vite hva du har i vente.

Kanskje går man der mellom dagene i november. De er som tunge grå dundyner som henger nedover ørene på deg, i en depresjon som har vart i uke etter uke. Kanskje står man der og fortviler. Brann rykker ned. Alt håp er ute.

Det er da det skjer. Omslaget. Jeg kjenner det med nesen. Jeg er på vei ut av alle tunge tanker. Jeg står foran min egen bil. Det er grytidlig morgen. November har snudd. Det har lagt seg et tynt rimlag på frontruten. Jeg smiler fra øre til øre. Snart kommer skiføret. 

Ha en fin helg!

hits