Forsvunnet i svømmehallen

Katastrofen kan ramme når som helst. Som lyn fra klar himmel. Det er noe alle vet. Heng med.

Det er tirsdag denne uken. Simen og Andre er to kompiser på fire, fem år som er blitt med pappa i svømmehallen. De vet det ikke selv, men en alvorlig krise er under oppseiling.

På tirsdager er det ekstra varmt vann i svømmehallen. Derfor yrer det av liv. Her er for eksempel et større parti med babysvømmere som har det gøy i bane seks og syv. I bane fire og fem er det en salig blanding av trim og psykisk handikappede som har det fint i kaotisk uorden. I resten av svømmehallen er det ballspill, hopping, vannsklie og såpass mye annen uoversiktlig glede at det er krevende å være pappaen til for eksempel Simen og Andre.

Pappaen til Simen og Andre har tilfeldigvis kommet i snakk med en mor som han kjenner litt fra før og som dessuten er meget pen og iført bikini. Det siste har i og for seg ikke noe med saken å gjøre, men siden det er korrekt, så syns jeg at man godt kan opplyse om dette. Pappaen til Simen og Andre følger, som man forstår, ikke så godt med på hva som skjer rundt ham. Plutselig oppdager mannen at guttene er søkk borte.

Ligger de på bunnen? Er de allerede druknet. Simen og Andre er ikke så veldig gode til å svømme. Nå begynner pappa å løpe en hel del frem og tilbake i svømmehallen. Jeg ser at han også skanner om det ligger noen på bunnen. Og det gjør det. Av en eller annen grunn er det mange barn som liker å ligge på bunnen. Men det viser seg å være falsk alarm. Alle barna han ser er levende, konstaterer pappaen til Simen og Andre.

Han leter på tenkelige steder. Han leter på utenkelige steder. Nederst i svømmehallen er det for eksempel et lite kott hvor de oppbevarer gjenglemt tøy og annet utstyr. At det ikke er en sjel der inne oppdager pappaen til Simen og Andre med en gang. Likevel sjekker han rommet tre, fire ganger.

Mannen har flere ganger vært ute i garderoben. Særlig sjekker han garderobeskapene. Det er en del gutter som liker og krabbe inn i skapene for å sitte helt musestille. Pappaen til Simen og Andre finner ikke guttene noe sted. Nå er han blitt alvorlig redd. Kan de ha funnet på å forlate svømmehallen i bare badebuksa? Det er iskaldt ute.

Alle pappaer har et instinkt. Særlig når frykten jager i kroppen. Alle sanser skjerpes. Ørene er på stilker. Pappaen til Simen og Andre syns at han hørte en lyd. Den kommer fra handicaptoalettet.

Nå går mannen bort og kjenner på dodøra. Den er låst. Fra innsiden.
- Hallo, sier mannen forsiktig.
- Er det noen der inne?
- Knis.
- Er dere der gutter?
- Kanskje.

Nå ser jeg at pappaen til Simen og Andre først blir veldig lettet. Så blir han sint. Men likevel er han veldig, veldig vennlig i stemmen. Han spør guttene høflig om de kan tenke seg å låse opp døra.

Det svarer guttene et veldig bestemt NEI til. Også ler de en hel del.

Nå er pappaen til Simen og Andre fly forbanna. Men det må ikke småguttene oppdage, så han er fortsatt veldig mild i stemmen: - Kan dere ikke åpne døra da?

Det går fem laaaaange minutter. Nå velger rampungene endelig å komme ut. Veldig fornøyd med seg selv og gjemmeleken.

Mens jeg står og ser på dette, kommer jeg til å tenke på en gang jeg selv fikk juling av min far som barn. Det var etter en ganske omfattende gressbrann i Vardø som jeg hadde tent på sammen med en kompis. Hva slags straff, som Simen og Andre fikk, vet jeg ikke.

hits