Hvor galt det kan gå når man skal passe en hund

kommentarer

Tabben var en hund. Nærmere bestemt en strihåret vorsteher, som er en brun og grå og svært kraftig fuglehund av tysk opphav. 
Hunden var riktig nok både nusselig og elsket da den ble kjøpt inn, men snart spiste vorsteheren seg både stor og sprelsk med en masse muskler og tenner som hele tiden maste på å få gå tur.

Det var søndag i Stavanger. Her bor en ung dame vi kjenner som heter Liv Ragnhild. Hun meldte seg frivillig til å passe på hunden, mens eieren var ute og reiste.

Søndagen startet med pent vær og nesten ingen sorger. Det må innrømmes at Liv Ragnhild aldri før har passet på en så stor hund. Hun har ikke passet en liten hund heller, hvis vi skal være ærlig. Liv Ragnhild tenkte at det sikkert ville være fint og ta bikkja med på en tur ut i det fri. Så feil kan man ta.

Liv Ragnhild satte seg i sin pene og rene bil og begynte å kjøre i retning Sirdal, ikke alt for langt fra Stavanger. I starten gikk det riktig bra. Faren for røyting og ekkel spredning av hundehår ble holdt nede på gulvet i bilen. Vorsteheren holdt seg i ro og hoppet slett ikke opp i baksetet slik man hadde all grunn til å frykte.

Liv Ragnhild kom frem til en hel mengde natur som ligger henslengt i Sirdal. Hun parkerte. Hun åpnet bildøren. Svosj. Hunden satte av sted som skutt ut av en kanon.

Dette hadde ikke Liv Ragnhild tenkt at kunne skje. Dyret lå jo nærmest og sov for bare noen sekunder siden. Nå løp hunden rundt i Sirdal som om fanden sjøl var løs.

Liv Ragnhild ropte. Og hun ropte. Ingen reaksjon.

Nå skal det til Liv Ragnhilds forsvar sies at det ikke er så lett å tenke på at hvis det er tusenvis av lemen på et sted så vil en vorsteher bli helt vill av jaktglede. Hunden jaget full av fryd. De brune og hvite gnagerne flyktet i alle retninger, men til liten nytte. Hunden var kjappere og kunne sette tennene i den ene etter den andre.

Med en hel del skrekk og vantro så Liv Ragnhild at hunden slukte smådyra hele. Hun klarte å telle at 12 stykker gikk ned på høykant, før vorsteheren endelig gikk lei og helt av seg selv kom tilbake til Liv Ragnhild. Hun pustet lettet ut.

Nå kunne man jo komme til å tro at krisa var over. Og ikke at dette bare var begynnelsen på et mareritt.

Liv Ragnhild er på hjemtur. Bilen suser av sted i nitti kilometer i timen. Nå hører hun noen motbydelige lyder fra baksetet. Der står en veldig stor hund og kaster opp delvis fordøyde og blodige lemen-lik. Det ene eklere enn det andre.

Man vil her spare deg for detaljer for det som skjedde etterpå. Men en ting kan man si. Liv Ragnhild melder seg ikke lenger frivillig som hundepasser. Hun gjør ikke det.

hits