Den brune brønnen


Første gang jeg så en mann tømme en langpils på styrten var i en park i Kristiansund på 1970-tallet. Jeg syklet rundt i byen og samlet tomflasker. Jeg var bestevenn med krigsseilere og andre som satt og drakk i skyggen av samfunnet.


Fortsatt ofrer folk liv og helse for Norge. Over hundre tusen har reist ut som soldater i moderne tid. Til Afghanistan eller Midtøsten eller Afrika. Hva skjer når de kommer hjem igjen? Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

Denne uken arrangerte Forsvaret en veterankonferanse i Tromsø. Jeg reiste til Tromsø for å delta på konferansen fordi næringslivet kan gjøre mer slik at veteraner kommer i arbeid. Å jobbe er en viktig medisin for mange plager.

Det er onsdag kveld i Tromsø. Ishavsbyen jager folk innendørs med sur vind og kulde. Desto bedre er det å komme inn i varmen på "Jernbanestasjonen", som er en fotball-pub i Strandgata. Klokken er kvart på ni. Det er en spennende runde i Champions League som starter.

Nå viser det seg at det er veldig mange Tromsøværinger som heier på Liverpool. Nå mener jeg helt prinsipielt at folk må få heie på hvem de vil. Men det kan virke som om nesten ingen i Tromsø syns at det er helt OK at Real Madrid slår Liverpool 3-0. Dette skjer på naborommet. I det rommet hvor jeg sitter og heier på Arsenal er stemningen ganske god, kanskje med unntak av akkurat da Anderlecht scorer det første målet, men siden Arsenal tok seg kraftig sammen de siste minuttene av kampen og vant 1-2, så er det all grunn til å være i godt humør.

Ved nabobordet er det full fest. Det er fem, seks gode venner som mener at hvert skudd på mål gir all grunn til feiring. Dette skaper en vegg av lyd. God stemning. Felleskap.

Mellom de to rommene strekker bardisken seg med hektisk aktivitet. Det koker av liv. Ved enden av bardisken sitter en kar som jeg har sett i mange varianter over hele Norge. Denne mannen er godt voksen og sitter meget taus, mens han kikker ned i den brune brønnen av en halvliter som langsomt blir tom.

Kroppen er liksom en ensom fugl som har satt seg tungt på barkrakken. Det er nesten ingen bevegelser. Ingen ord. Det er knapt noen som legger merke til dette menneske, eller spør hvorfor han sitter slik alene i to timer. Han er som en øde øy i et hav av fotballsupportere denne kvelden. Han sitter med ryggen til kampen og ser hverken gleder eller sorger. Så jeg spør igjen:

-Er dette samfunnet blitt flinkere til å hjelpe våre helter til et verdig og godt liv?

hits