Å rote bort en hel bil


Jeg kan miste ting. Nøkler, briller og lommeboken. Men en hel bil. Det går det vel ikke an å rote bort?


- Det er som jeg har øyne på tærne, sier skuespiller Henny Moan i et intervju med Budstikka denne helgen. Den aldrende diva er i ferd med å miste synet, men føler seg frem og snubler ikke når røtter prøver å sette krokbein på henne i hagen på Jar der hun bor i huset som hun og ektemannen Andre Bjerke en gang kjøpte sammen.

Jeg leser dette på sengen en søndag morgen, ser ut av vinduet på en våt høst som glir tåkete forbi der ute og gjør det meste utydelig og ullent. Hukommelse er rare greier. Jeg husker med all mulig grunn mitt første møte med nystekte pannekaker og blåbærsyltetøy. Så eventyrlig godt det smakte. Men ikke for mitt bare liv kan jeg finne mobiltelefonen som var her for bare noen sekunder siden.

Hver gang jeg skal ut av huset leker jeg klappeleken. Det går automatisk. En to, tre ganger, i rask rekkefølge, klapper jeg nevrotisk på lommene, for liksom å være helt, helt sikker på at jeg har fått med meg nøkler, lommebok, mobil og adgangskortet til jobben.

"Langsynt blir alderdommen. Bra er vel også det. Godt at vi har en fortid som vi kan huske med!" skriver Inger Hagerup.

Det er jo noe å trøste seg med når følelsen av å miste grepet kommer stadig oftere. Noen ganger kan det bli meget pinlig. Dette sitter jeg og snakker med min venn Jon om i går kveld. Vi har en felles bekjent som heter Ole.

Ole har en datter som studerer ved Universitet i Lund i Sverige. Når far skal dra helt til Sverige for å besøke sin datter, er en av han første tanker at ting er mye billigere i Sverige enn i Norge. Ole er som man forstår en typisk nordmann. Han er interessert i å spare noen kroner. Ole ber datteren om å bestille plass på et bilverksted.

I starten går denne historien ganske fint. Ole kommer seg til Lund og datteren sørger for at bilen blir levert på service. Det er fredag og alt er bra. Men så grytidlig lørdag morgen skal Ole plukke opp bilen og kjøre hjem til Oslo.

Klokken er litt over syv. Verkstedet har nettopp åpnet. Det er bare en ung mann til stede. Han virker dessuten litt trøtt og ufokusert. Han ser ut som en kar som rett og slett ikke har full oversikt.

-For en sløvtass, tenker Ole.

-Jeg er kommet for å hente bilen min, sier Ole og forteller hvilket merke og årsmodell og farge det er snakk om.

Den unge mannen ser nå på Ole og sier.
-En slik bil har ikke vi her.
- Ikke tull. Det er klart dere har min bil. Den ble levert på service i går og skal være ferdig i dag, sier Ole.
- Nei, vi har ikke det.
- Hva heter sjefen din. Gi meg nummert hans, sier Ole.

Ole er nå klar for å ta en riktig skarp telefon. Å rote bort en hel bil på den måten, tidlig om morgenen, når en mann skal kjøre helt til Oslo, det går da virkelig ikke an. Ole hisser seg opp.

Akkurat da ringer Oles datter og lurer på hvordan det går. Ole sier som sant er at det fordømte verkstedet har rotet bort bilen hans.
Hva var det du kalte verkstedet, sier datteren.

- Det fordømte.

- Nei, navnet på verkstedet. Hva heter det?

Ole skotter opp på veggen og leser opp navnet fra et skilt som henger over inngangen.

- Det er feil verksted, sier datteren.

hits