- Er du homo eller?

kommentarer


Mellom de skarpe fargene som høsten har så mange av, sykler jeg. Det er tidlig lørdag morgen og all mulig grunn til å nyte livsgleden.


De bratte bakkene opp fra parkeringsplassen er gamle bekjente, som mange ganger har gitt meg blodsmak i kjeften fordi jeg startet for hardt. Nå tar jeg det rolig og nyter følelsen av god tid. Jeg har gledet meg hele uken. Jeg skal til et hemmelig sted i skogen.

Det er ikke til å bli klok på, denne følelsen. Å pakke opp en lørdag, ivrig skrelle vekk de første minuttene med påkledning og frokost, pakke sekken, komme seg ut. Jeg har gjort det samme hundrevis av ganger før. Det er like sterkt hver gang. Jeg har en iver som ingen ende har.

I høst har jeg trålet den samme skogen nesten hver eneste helg. Et par ganger midt i uken også. Jeg har nesten ikke møtt konkurrenter, og de jeg en sjelden gang treffer er meget, meget gamle og går så sakte med sine kurver og små kniver at det er snodig å se på.

Ikke for det, jeg går sakte jeg også, og flytter hodet frem og tilbake i halvsirkler, med jaktende øyne og vibrerende nesebor. Noen ganger er det farlig. Man kan få en kvist i øyet. Det skjedde en gang at jeg vred hodet uvørent og brått. Den spisse, tørre kvisten traff meg noen millimeter fra mitt venstre øye og laget en flenge. Jeg ble skikkelig redd. For å bli blind.

Etter det uhellet ble jeg mer forsiktig. Jeg vrir ikke så mye på hue lenger. Sidesynet er blitt veldig viktig. Jeg kan se at det blinker av gull med sidesynet, snu meg og gå ivrig frem, falle på kne, og der mellom høyt gress, mose, pinner og løvet fra i fjor, lar jeg jubelen slippe løs.

Ofte blir jeg stående og ta forsiktige drag med en liten børste i skogen. Jeg må innrømme at dette er ganske feminine bevegelser. Varsomme, lette strøk. Jeg plukker vekk litt jord. Fjerner barnåler. Rusk og rask. Holder resultatet opp mot lyset. Smiler. Trekker inn duften av skog og frihet, og kjenner at jo langsommere jeg lever, desto bedre føles det.

Men spesielt mandig er dette livet slett ikke. Dessuten roter jeg meg nesten alltid bort. Når jeg har gått tilstrekkelig mange ganger i letende sirkler er jeg ikke bare alminnelig forvirret. Jeg er også helt lost. Ekte mannfolk skal ikke være det. Ekte mannfolk skal helst ta seg fort og effektivt frem og ha full kontroll. I mitt tilfelle er det helt motsatt. Nesten alltid blir jeg oppriktig forbauset når jeg finner tilbake til sykkelen. Jeg finner den jo alltid, men som regel fra en helt annen vinkel enn jeg hadde tenkt.

Denne lørdagen finner jeg en neve rødfis i skogen. Det tyder på at det en gang for lenge siden, trolig under den kalde krigen, var militærøvelse i akkurat denne skogen. Rødfis er løsammunisjon som de fleste godt voksne nordmenn har et forhold til. Man putter slike patroner inn i for eksempel et AG3-gevær og har dermed noe som lager lyd når man presser fingeren mot avtrekkeren.

Det er over 30 år siden sist jeg så en rødfis. Jeg løfter opp et eksemplar. Mer skal det ikke til. Jeg er tilbake i førstegangstjenesten da jeg var såkalt vaktkommandør i Bodin leir i Bodø. Jeg var befal, på et uhyre lavt nivå, vil jeg si. Man kan ikke komme lavere og  fortsatt være befal. For å si det sånn.

Det var dessuten veldig kjedelig å være vaktkommandør. Jeg satt for det meste på et kontor og passet på at resten av vaktstyrken gjorde jobben sin. Tiden sneglet seg av sted og vakten varte et helt døgn. Det skjedde aldri noe. Derfor fant jeg på en ting de aldri før hadde opplevd i Bodin leir.

Jeg begynte å strikke luer. Jeg brukte rundpinne og strikket ti fargerike luer i løpet av førstegangstjenesten. Men plutselig en uheldig lørdag formiddag ble jeg tatt på fersken, av min overordnede offiser, også kalt daghavende. Han sto i døra med måpende munn og kulerunde øye. Mannen snappet etter pusten, visste liksom ikke hva han skulle si, men så kom det brått:

- Hva er du driver med? Er du homo eller?

#Militæret #Bodø

hits