Da Pål nesten døde


Før eller siden vil du oppleve ditt aller verste øyeblikk. Mitt kom natt til 25. juni 1989, da min sønn Pål nesten døde
.

Bærum sykehus klokken fem om morgenen. Pål har navlestrengen rundt hodet og blir nær kvalt i fødselen. Han kommer til verden mer død enn levende. Jeg står i utkanten av kretsen med leger og sykepleiere og ser hvordan de kjemper for guttens liv. De prøver å pumpe luft inn i lungene, men de kollapser.

Nå kommer det en prest som spør om jeg vil at barnet skal døpes. De tar et polaroidbilde av Pål slik at vi skal ha et minne. Gutten blir lagt i en kuvøse og kjørt i ambulanse til Rikshospitalet. Jeg står og ser ut av vinduet og hvisker: - Vær så snill. La ham få leve. Vær så snill.

Noen timer senere står jeg med telefonen i hånden og skal ringe til min nærmeste familie for å fortelle hvordan det har gått. Jeg vet ennå ikke at det kommer til å gå bra, at Pål kommer til å klare seg. Jeg er usikker på hva jeg skal si. Kanskje jeg nå skaper unødvendig frykt. Kanskje jeg burde vente.

Jeg bestemmer meg for å ringe. I den andre enden av landet, på en liten øy i Finnmark som heter Vardø, sitter min bestemor i en barsk kultur og tar telefonen. Her er de vandt til å leve med døden tett på livet. Min bestemor er en myndig dame og jeg er meget glad i henne. Jeg er skjelven i stemmen og forklarer at dette kan gå helt galt. Min bestemor er stille, lytter litt og så sier hun:

-Ja, ja, sånn kan det gå. Du får trøste deg med at du kan få flere unger.

#Vardø

hits