Veldig uheldig med hvem de fikk på besøk


Det stiger et land av havet. Svarte stanger fjellene mot uværet, regnet og vinden og kulden som alltid står rett i mot og gjør det nesten utrolig at det bor folk her.


Jeg har mange ganger kjørt Norge på kryss og tvers. I kveldingen syns jeg fjellene ligner barske ansikter som står som mørke profiler mot himmelen og jeg tenker at nå ser de meg, som de har sett nordmenn reise forbi i tusener av år.

Nå vet jeg jo, at mange vil si at jeg skriver dette fordi jeg ikke liker forandringer. Sant nok. Jeg er tilhenger av evigheten. Ting som varer. Og rekker. Lenge.

Hvis man for eksempel kjøper et par dyre gummistøvler på XXL i Sandvika for tusen kroner, så skal ikke de gummistøvlene begynne å lekke allerede etter ett år. Særlig ille er det hvis man har reist over 80 mil på ferietur og trasket langt inn på fjellet for å fiske, og dessuten har vadet ut i en elv for å stå der og kjenne den fryktelige iskalde følelsen av vann som sakte pipler inn i støvlene sammen med vissheten om at hele denne uka nå blir mye, mye mer ubehagelig enn den helt åpenbart burde være.

Nå har det seg dessuten slik at på denne reisen gjennom Norge er vi fire karer. Vi er utstyrt med forskjellig kompetanse. To er journalister og over gjennomsnittlige nysgjerrige. En er vinekspert på polet og en jobber i skatteetaten. Dette skal vise seg å være en kruttsterk blanding i historien som følger.

Etter å ha reist lenge kommer vi frem til en liten by i Midt Norge og ser etter et sted å spise middag. Vi spaserer gjennom gågata og oppdager at vi kan velge mellom en kinarestaurant og et italiensk spisested. Vi velger det italienske.

Noe av det første som skjer er at vår medbrakte ekspert fra polet begynner å stusse. Han pløyer automatisk gjennom vinmenyen og sier:
-Det var rart. Ikke en eneste av disse vinene har de kjøpt på polet. Det pleier da alltid å være minst en eller to viner, som folk kjenner fra før og lett velger. Men her er det bare ukjente viner.

For øvrig går måltidet ganske bra. Jeg har bestilt en kjøttrett, Black and White, som er et stykke svin og et stykke oksekjøtt med to sauser og fløtegratinerte poteter til 209 kroner. Maten er jeg godt fornøyd med. Dessuten drikker jeg en halv pils som er ganske billig. Etter at vi har spist ferdig vil vi gjerne betale. Men kelneren vår er ikke å se. I alle fall ikke inne i restauranten, som er ganske oversiktlig med få gjemmesteder. Jeg spør derfor en annen kelner om hvor det har blitt av vår servitør. Han peker da ut i gågaten. Jeg strekker hals.

Slik kan jeg se at vår servitør driver på med et eller annet to hundre meter lengere opp i gaten. Men nå kommer han gående. Han blir fulgt av en bil som kjører sakte og stopper rett utenfor restauranten. Vår servitør åpner bagasjerommet og løfter ut en tønne øl. Han gir så tusen kroner til sjåføren gjennom vinduet, og bærer tønna forbi et stort antall gjester. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys. Ingen reagerer.

Nå vet ikke jeg hvor mye en tønne øl koster hvis en restaurant skal kjøpe denne lovlig og betale alle avgifter. Men jeg tipper at det er mye mer enn tusen kroner.

-Nå ble jeg helt satt ut, sier min venn fra skatteetaten. Han begynner straks å lure på hvordan han best skal håndtere denne historien.

Jeg har i ettertid funnet ut at den svarte økonomien i Norge anslås til å være opp mot 450 milliarder kroner. Den er nå så stor og vanlig at ingen reagerer. Midt på blanke ettermiddagen. I fullt dagslys.

#svartøkonomi

hits