Følelsene mine ble truffet med full kraft

Følelsene mine ble truffet med full kraft. Det skjedde hjemme hos Anne Gro. På søndag ettermiddag.

Jeg går langs restene fra lørdagens konfirmasjon og forsyner meg grådig. Ved enden av boret står en ansamling kaker. Det er det ene med det andre. Godt alt sammen. Men plutselig ser jeg en sjokoladekake som ser ut som en høy, mørkebrun flosshatt. Skal man overleve en slik kake må man tenke taktisk.

Kaken har nemlig flere tykke lag av nytelse som når du graver deg gjennom dem får deg til å tenke at nå må du huske på at du en dag skal opp igjen, at du skal tilbake til hverdagen og virkeligheten. Men akkurat nå, når jeg er i dypet av kaken og oppdager de tykke, rene og intense renner av smak, som svart og intenst legger seg på gaffelen og føres inn i munnen, så er det bare er en ting å gjøre, lukke øynene og la det stå til.

Etter kaken lar jeg livet gli langsomt forbi. Det er det eneste jeg har krefter til. Jeg lar hender og armer folde seg over maven. Jeg strekker bena ut under bordet, drikker kaffe og gjør absolutt ingen forsøk på å tenke kompliserte tanker. Nå vil vel noen ha det til at kompliserte tanker ville det uansett ikke ha vært særlig mange av, siden det er meg vi snakker om, men det bryr jeg meg ikke noe om.

Mens jeg sitter slik i en etter-kaken-dvale ser jeg plutselig to små gutter med piggsveis, gapende munner og kulerunde øyne som kommer på besøk. De bor i nabohuset og kjenner Anne Gro de også. Her er det bare en ting og si. Disse karene er seks år og taktikere, de også. De kommer ofte på besøk.

Den ene dagen har de kanskje med seg en rar blomst eller sten som de har funnet. Eller kanskje en frosk eller et insekt som de har fanget. Det er alltid noe rart som de vil gi bort eller få en vurdering av. I dag har de vært nede i bekken og fisket den minste ørreten som det er mulig å fange. Den veier ca 20 gram. Nå lurer de på om katten kanskje har lyst på fersk ørret. Det har katten.

Anne Gro går bort og henter et fat med cupcakes og dessuten en ring med kaker på pinne. Det siste er noen grønne kuler som best kan beskrives med et ord: Uimotståelige. Hvis man er seks år. De unge herrene strekker seg så langt de kan, står nærmest på tærne av iver etter å forsyne seg. Det lyser av glede. Håret står enda litt mere rett opp. Det er mulig øynene blunket en gang. Men jeg tror ikke det.

#Ganskemettennå

hits