Jeg slo ut armene og fløy

Min barndomsgate i Vardø var uten asfalt. Når våren rant i strie strømmer av smeltevann laget vi demninger av snø og is, så svimlende store som bare mulig, inntil de brast og skyllet nedover dalen og tok med seg alt liv på sin vei mot havet.

Med spader kunne vi gjøre demningene høye og danne digre, brune innsjøer som strakte seg vidt og bredt. Vi hadde på oss herlig vanntette bukser med strikk nederst som var festet rundt hælene på gummistøvlene og gjorde at vi med den største selvfølgelighet kunne ta springfart og hoppe opp i dammene og lage kjempeplask og kanskje en suveren flodbølge som ville slå feiende flott inn over fortauet og rett mot for eksempel trappa og inngangsdøra til en kjøpmann som het Darre. Han ville da legge for dagen en helt grunnleggende mangel på begeistring.

På denne trappa sto det dessuten en stabel med melkekasser. På denne tiden kom melken i en liters kartonger som var pyramideformede. Når man sto på en slik melkekasse og var en slags selvutnevnt formann ville man ha helt perfekt utsikt over deler av Norge og dessuten anleggsarbeidet som pågikk med demningene. Det var da ganske nærliggende å føle behov for å veive med armene, utøve ledelse og dirigere produksjonskreftene (Paul og Tore).

Når man har stått slik og veivet med armene en stund kan det skje at man opplever en irriterende fallende interesse fra de man er satt til å lede. Dette er jo noe alle ledere vet. Man slipper opp for virkemidler og må finne på noe nytt. Jeg fant på at det gikk an å stable flere melkekasser oppe på hverandre og lage en slags trapp, slik at jeg satte ny rekord. Jeg har vel aldri kommet høyere innen ledelse.

Jeg sto på denne søylen av makt og nøt utsikten. Jeg kan huske at det blåste på toppen og at mine undersåtter i flere sekunder var imponert. Å stå slik var dessuten en stor sjanse å ta. Det fikk briste eller bære. Det brast.

Den tidligere omtalte Darre kom nå løpende ut av inngangsdøren med all sin mangel på forståelse. Han kom ut i en såpass brå og overraskende bevegelse at jeg skvatt. Jeg ble dermed slynget rett ut i luften, med ganske stor kraft. Jeg valgte da å brette ut armene. Som et fly.

Nå vet ikke jeg om du fulgte med på VM i fotball i sommer, men der spilte det en kar for Nederland som heter Robin van Persie. Det var et oppgjør mot Spania. Spania leder 0 - 1. Da får Robin van Persie en utrolig lang skrupasning fra venstre kant. Mannen kaster seg frem, bretter ut armene og flyr høyt gjennom luften. Mens han henger slik i luften tenker van Persie gjennom valgmulighetene. Han bestemmer seg nå for å heade ballen i en myk bue, som en lobb over keeper. Jeg har aldri sett noe vakrere. Plutselig står det 1-1. Nederland snur kampen og knuser Spania 5-1.

Jeg har sett nærbilder av van Persies landing. I sakte film. Mannen vet at han har scoret og bryr seg ikke om å brette inn vingene eller ta seg for. Han lander på brystkassen og sklir bortover gresset.

Det var nok over en milliard mennesker om så Robin van Persies svalestup. I mitt tilfelle var bare Paul, Tore og kjøpmann Darre til stede. Men jeg vil si at det likevel var ganske imponerende det jeg gjorde. Jeg var et sjøfly i glideflukt da jeg traff dammen. Der var det akkurat plass til at hele kroppen kunne lande. Flatt. Rett ut. Jeg kan huske at jeg traff bunnen uten å slå meg noe særlig. Jeg bare lå slik, ganske fredelig på bunnen og tok inn store mengder vann. Det fosset inn fra alle kanter. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang senere i livet har vært lykkeligere.

#HardLandingMenDetVarVerdtDet

hits