En ufrivillig, vond livsstil


Å være eier av en Volkswagen Sharan er en ufrivillig, vond livsstil. Faren for skilsmisse og annen elendighet er meget stor. Den siste katastrofen kom i mørke på Gardermoen, natt til tirsdag. Vi skal til parkeringsplassen P2, G-feltet. Og det skal gjøre vondt.


Jeg må med en gang få innrømme at jeg er en meget engstelig sjel som har mye til felles med Ludvik i Flåklypa. Jeg tror liksom at det verste kan komme til å skje. Jeg er ustoppelig fryktsom. Jeg venter på den store smellen. Som kan komme. Når som helst.

Jeg har vært i Italia i to uker sammen med kona og to tenåringsdøtre. Vi har leid en svart Fiat og kjører ut på et stort utvalg av motorveier som leder fra flyplassen i Roma til det sanne kaos.

Noe av det dummeste du her kan prøve på er å kjøre sakte, tenker jeg og legger meg i 150 kilometer i timen. Likevel kommer porscher og mercedeser og BMW-er. I det ene øyeblikket er slike biler langt bak meg. Noen mikrosekunder senere er de tett oppe i rumpa og blinker med lysene, selv om det er komplett umulig for meg å vike, fordi det ligger en rekke trailere på høyre side som står på sitt med barske fjes og tatoverte overarmer.

I de fleste bilene ser jeg dessuten kvinner og menn, i alle aldre, som gestikulerer iherdig med hendene, mens de spiser eller drikker eller røyker eller snakker i mobiltelefon. De er åpenbart mye mer vandt til å være i livsfare på motorveien enn det jeg er.

Senere blir veiene i Italia smalere og smalere. Det kan virke som om man en gang på Jesus tid ble enige om bredden, og så har man siden vært trofast mot denne avgjørelsen. Dette vet de som leier ut biler. De har derfor skyhøye egenandeler dersom du bulker, knuser et speil eller får en ripe i lakken.

Det rare er at det ser ut som om jeg er den eneste i dette landskapet som tenker på riper i lakken og egenandeler. Alle de andre bare raser av sted. Særlig vil jeg fremheve mopedene og motorsyklene i byene. De svermer som sinte bier, på begge sider av oss, eller de kommer rett i mot, i rasende fart og kaster seg til side i brøkdelen av et sekund før det ville vært for sent, og takk og farvel.

Når vi så tror at veiene i Italia ikke kan bli smalere, kommer vi til en fjelltopp hvor min kone har leid et hus som så fantastisk ut på internett fordi alle bildene enten var tatt innendørs eller viste utsikten over Sorrento. Det var dog ingen bilder av den stupbratte veien opp til huset. Det er en slags kjerrevei murt opp mellom terrasser hvor det vokser oliventrær og den består av seks 180-graders svinger.

-First time, very, very difficult, sier eieren av huset og forklarer at knepet er å kjøre uhyre sakte i første gir og ta maksimale yttersvinger og satse en hel del på rygging frem og tilbake, slik at man finner den riktige vinkelen og unngår og bli stående og spinne i de aller bratteste partiene.

Utrolig nok kom vi oss helskinnet gjennom Italia. Det ble 14 dager uten en ripe. Slik kan man bygge seg opp en falsk følelse av at biler er noe man kan håndtere. At livet faktisk kan gå bra. Av og til.

Så feil kan man ta.

Gardermoen, sen kveld. Vi har reist i 12 timer og er veldig slitne. Flyplassen er i ferd med å stenge. Men det er kø over alt. Det tar en halv time å få kjørt frem en trapp til det parkerte flyet. Det tar 40 minutter å få bagasjen. Det siste flytoget har gått. De vanlige flybussene har gått. Det plaskregner. Klokken nærmere seg ett om natten.

Jeg løper gjennom regnet. Jeg skal hente bilen på parkeringsplassen som kaller seg P2. Bilen står i G-feltet. Den har stått der i to uker. Den virker rett og slett ikke. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon. Flatt batteri. Jeg henter frem startkabler og får hjelp fra en annen bil. Jeg vrir om nøkkelen. Null reaksjon.

Jeg løper tilbake til en kone og døtre som står der med mye følelser. Jeg ser etter taxier. Null taxier å se. Jeg ser etter busser. Det står en buss med en lang kø som er organisert etter norske prinsipper der de fleste sniker. Vi venter en halv time til. Det kommer en ny buss. Kamp om plassene. Masse bagasje. Det er fumling med penger og spørsmål på mange språk. Flere som sniker. Det hele snegler seg frem. Jeg får endelig lov til å betale 8oo kroner for våre plasser inn til Oslo sentrum og 400 kroner for taxi videre. Klokken er snart fire når vi kommer hjem. Jeg sover et lite øyeblikk før jeg på ny tar flytoget tilbake til Gardermoen og møter Viking som står og venter i G-feltet.

Det tar bare noen sekunder. Mannen kobler på strøm fra et bærbart apparat. Og vips blir det nytt liv i vår Volkswagen Sharan. Jeg står der og tenker på alle de andre gangene jeg har stått foran denne bilen og vært fortvilet.

Jeg spør hvorfor ikke startkablene mine virket i natt. Hva gjorde jeg feil?

Jeg får ikke noe svar. Mannen forklarer isteden litt om krypsstrøm. Han råder meg til å ta i bruk en oppvaskkost. Med den bør jeg rengjøre batteriet. Skitne batterier lekker strøm, forklarer mannen.

Når det kommer til biler er det som man forstår ingen grenser for hva jeg ikke vet eller kan.

#Italia #Biler #havari #Gardermoen

hits