Hvem vil ha den første klemmen?

Jeg står i dag tidlig med utsikt over Sorrento. Fjellene på den andre siden av byen blir hvite i varmedisen som klatrer opp mot dagen som er på vei.

Jeg har nettopp lest om Henrik og Simon, to 18-åringer som ofret livet for å redde andre, på denne tiden, på Utøya. Jeg leser dette i Aftenposten. Jeg leser det på mobilen og kjenner at hånden skjelver.  De fleste  nordmenn har det slik. Vi er alle i slekt med sorgen. Og savnet. Det ufattelige.

Jeg står med utsikt over Sorrento og barberer meg. En uke med ferieskjegg skylles ned i vasken. Hake og kinn blir glatte og jeg roper inn til barna: - Hvem vil ha den første klemmen? 

Utenfor huset vokser heten. Intenst. Likevel løper en kulde nedover ryggen og jeg innser at dette må også jeg bære med meg resten av livet, skyggene fra Utøya, som for alltid vil slå innover oss når sommeren skulle vært på sitt fineste



hits