Før det er for sent

kommentarer



To amerikanske forskere jeg kjenner skulle reise til Norge og bo her i et år. Men de viste ikke hvilket nabolag det var lurt å flytte til. Derfor satt de på den andre siden av jorden og så på flyfoto ved hjelp av Google Earth. De vurderte det ene området etter det andre. Da oppdaget de noe rart.


- Først trodde vi at alle nordmenn hadde små, runde svømmebasseng utenfor husene sine. Men da vi zoomet inn oppdaget vi at det ikke dreide seg om vann, sier forskeren. Han smiler. Snart fikk han selv flytte inn i et hus med en trampoline i hagen.

I Norge finnes det ikke statistikk. Men det gjør det i Danmark. 8.000 barn kommer hvert år til skade ved hopping på hagetrampoliner, viser tall fra Odense Universitetshospital. Antall skader har blitt mangedoblet på få år.

- Slik er det åpenbart også i Norge, sa jeg til barna mine. De maste om å få en trampoline. Jeg så for meg hvordan jeg skulle sitte med hjerte i halsen og vente på katastrofen. Noen som brakk nakken eller ryggen. Stygge hodeskader. Slike ting.

Men problemet med slike pappaer som meg er at vi har en komplett mangel på ryggrad. Særlig når det kommer til sjarmerende døtre med en vilje av stål. Derfor har vi nå hatt en diger trampoline i flittig bruk i flere år. Og hvis man på død og liv skal oppsummere saken, så er det grunn til å innrømme: Det har vært null skader. Ikke en brukket negl eller avrevet hårstrå. Nada.

Men samtidig synes jeg at man nå godt kan innrømme at det har blitt vedlig stille på trampolinen vår. Ingen hopp og sprett. Ingen saltoer. Trampolinehopping er rett og slett en superkort fase av livet. Døtrene mine er blitt eldre og skal ut i verden. Der fins det troligere farligere ting enn trampoliner. Men det er en annen sak

På søndag gikk jeg ut i hagen for å se på trampolinen. Den er meget stor. Kanskje jeg skal fjerne hele greia, frigjøre et ikke ubetydelig jordbruksareal, rydde en parsell og dyrke grønnsaker. Der har du meg. Oppfinnsom. Og glad i mat.

Plutselig kom jeg til å tenke på en ting. Jeg har aldri noen gang hoppet på trampolinen selv. Av åpenbare grunner. Familien var bortreist i helgen. Det var ingen som kunne se meg hvis jeg klønet. Jeg kikket til høyre. Og til venstre. Også klatret jeg opp.

Det første sprettet gikk slett ikke verst. Det andre også. Men så kom jeg på en personlig sannhet. Det kan være like givende å ligge helt stille å se rett opp i luften. Og slett ikke gjøre noe som helst. Jeg mener jo at hverdagen vanligvis er fylt av alt for mye stress og mas. Å ikke gjøre det slag er noe jeg burde gjøre mye oftere.

Mens jeg lå slik med nesa i været kom jeg til å tenke på den gang jeg var seks, syv år gammel og bodde på en liten øy som heter Vardø i Finnmark. På dette stedet hang de opp torsk på hjeller, som er et slags gigantisk tørkestativ. Under hjellene spenner de opp nett slik at hvis tørrfisken blåser ned så faller de ikke helt ned på bakken. Jeg husker at jeg lå i nettet sammen med min beste venn Paul. Vi lå og fablet og drømte om eventyrlige ting som vi håpet skulle skje. Paul er tidligere omtalt i petiten "Det fantastiske begynner ofte på en helt alminnelig måte". Paul var i disse årene det første jeg tenkte på hver morgen og den siste jeg sa ha det til hver kveld. 

Jeg lurer på hvor Paul er nå. Jeg har ikke sett ham på 45 år. Hvis Paul leser dette vil jeg si: Kom på besøk. Vi kan ligge på trampolinen sammen. Før det er for sent.

 

 

 

#barndom #oppvekst #drømmer

hits