Frykten for slanger

Om et øyeblikk skal jeg fortelle en kjærlighetshistorie som strekker seg snart 15 år tilbake, til et lite kloster utenfor Siena som i min hukommelse ligger badet i en dyp, rustrød kveldssol.

Klosteret, hvor vi skulle bo, lå i enden av en svingete grusvei, som strakte seg som et eventyr mellom rader av langstrakte sypressser i et toscansk, velpleiet landskap. Dette vil for alltid minne meg om noe av det vakreste i livet.

Men først må jeg snakke om slanger. Jeg vet ikke helt hvor hennes frykt for slanger kommer fra, bare at det er en dyp og inderlig skrekk for alt som kravler og kryper, helt ned til den minste meitemark eller snegle. Bare tanken på en orm kan få oss til å gå en lang omvei.

Frykt er hår som reiser seg på armen, pust som dras hardt inn, raske bevegelser, og alle tanker festet til denne sterke trangen til å flykte og komme seg vekk. Min kone og jeg har levd med skrekken for slanger i alle de år. Vi kranglet dessuten mye. Jeg kjenner ingen som er så mye og ofte uenig som vi er. Ingen bagatell er for liten til at vi ikke straks kaster oss over den i en frådene krangel som slynger seg rundt oss og sprer sin gift.

La oss nå reise til Italia, til noen uker hvor våren sto i full blomst, for snart 15 år siden. Datter Frida var knapt året gammel og jeg skulle ha en måned med pappaperm. Slik kom vi til et kloster som var bygd om til leiligheter, og leid ut til alt fra en amerikansk gjesteprofessorer ved Universitetet i Siena til slike som oss, noen ganske alminnelige nordmenn som drømte om Toscana og som fartet landskapet på kryss og tvers i en stigende rus av opplevelser.

Det kunne for eksempel være å spise noe av det beste som finnes av iskrem og kjenne solen varme ved Piazza del Campo, det berømte sentrum av Siena, mellom middelalderbyens høyder, hvor det har vært hesteveddeløp og fargerike folkefester siden 1200-tallet. Eller vi kjørte langt av sted, til en av de varme kildene og kurbad som stammer fra Romerriket og hvor vannet renner i elver, fossefall og kulper og er en dampende eksotisk verden hvor man gratis kan bade og vite at dette er uforandret nytelse gjennom tusener av år.

Eller vi kunne våkne en morgen i leiligheten og jeg ville foreslå noe helt alminnelig som:

- Skal vi ikke rett og slett gå en tur her i nærområdet.

Fra vinduet kunne jeg se stien slynge seg inn i et skogholt. Inn der kunne det vært spennende å gå. Min kone ble en anelse stram ansiktet, så jeg forslår straks at vi tar på oss gummistøvler. Ikke fordi det hadde regnet eller var sølete på noen som helst måte. Men man blir jo selvsagt mye mindre redd for slanger når man har gummistøvler på bena. Sånn er det bare.

Turen gikk brukbart. De første hundre meterne. Frida satt i barnevognen og datter Kaja (3) gikk og holdt meg i hånden. Ganske snart kom vi til et søkk i terrenget der trærne strakte seg over stien som et tak og grenene grep inn i hverandre som armer og fingre i et uoversiktlig villnis.

Plutselig ser vi faren komme. Trusselen er helt lydløs. Vi blir stående som forstenet. Slangen er skremmende stor, over halvannen meter lang, og den befinner seg i øyehøyde. Vi står bare noen meter unna. Slangen strekker seg rett ut i luften og hopper fra en gren til den neste. Jeg ser på min kone og tenker:
- Her hjelper det ikke med gummistøvler.

Men det skal hun ha. Når panikk er nærliggende, kan hun noen ganger være imponerende rolig. Vi snudde med stive bevegelser og gikk strake veien hjem. Det ble ikke flere turer i nærområdet.

For øvrig vil jeg si om ekteskapet:
"Ja, dette kan nok bli godt med tiden.
Det mangler bare noen små feil,
for å bli riktig godt".

Edvard Munch (1863-1944)


Slangen
så slik ut:


 #Toscana #Siena #Italia #Kjærlighet #slanger

hits