Som et nyrullet pinnsvin på 17. mai

Jeg har nettopp blitt kjent med en serber som med en hel del sjarm selger italienske dresser til halv pris i Sandvika. Jeg ble litt revet med.

Butikken heter Via Del Corso, og dressen Benvennto. Klangen i disse ordene gjør meg i godt humør. Jeg får et anfall av selvtillit som det slett ikke er dekning for, verken på konto eller noen andre steder.

Jeg må innrømme at jeg også for ti år år siden kjøpte en ny sommerdress, helt på egen hånd. Den utviklet seg på sjokkerende kort tid til å bli et mareritt. Jeg kunne etter noen år bare bruke dressen stående, for med en gang jeg satte meg ned, i for eksempel en uskyldig stol, så kom denne paniske følelsen av å bli kvalt rundt livet, hvis du skjønner hva jeg mener.

-Du er størrelse 54, du, sier innehaveren av Via del Corso. Han sier det med en gang jeg kommer inn i butikken. Det er en supersmart ting å si. Jeg får øyeblikkelig en masse tillit til mannen. Selv har jeg det slik at jeg på ganske lang avstand kan se tydelig forskjell på en ørret på 250 gram og en ørret på for eksempel 350 gram, hvis en slik ørret vaker i et skogstjern, men ikke for mitt bare liv kan jeg klare å anslå hva slags størrelse dress som kan tenkes passe til min egen kropp.

Dressen i størrelse 54 sitter som støpt. Den føles lett og fin på kroppen. Jeg bruker bare noen sekunder på å bestemme meg og får straks en uvant følelse av suksess som følger meg ut av butikken, bort til bilen og hele veien hjem.

Denne følelsen kunne jo selvsagt ikke vare. Alle vet jo at nederlag og fornedrelse er slike ting som kommer, heller før enn siden.

Noen dager senere. Det er det 17. mai i Bærum. I starten av dagen klarer jeg meg sånn noen lunde. På bena har jeg forholdvis nye sko. De er selvsagt vonde. Se petiten "I et anfall av overmot." Men jeg føler meg fin i ny dress. Jeg gjør det.

Før vi går videre i denne historien er det i og for seg unødvendig å fortelle at årets 17. mai-komite på Høvik i år bare trykket opp tusen programmer, mens det møter opp to tusen personer som vil synge nasjonalsangen. Det fører til at tusen av oss må mumle store deler av tredje vers. Men det går. Alt går.

Jeg klarer meg for øvrig ganske bra. Dressen er nærmest flekkfri. Ikke antydning til pølser med ketchup og sennep i lumpe eller spor av to jordbæris og en cola. Dette ser ut til å bli en av min bedre nasjonaldager.

Været er dessuten helt fantastisk. Solen varmer og vi har det suverent på terrassen til Terje og Anita som ut på ettermiddagen har invitert til grillmat. Jeg sitter ved siden av Anitas søster Helene som er veldig hyggelig og dessuten ganske forutseende. Helene har nemlig tenkt på at det kan bli svært kjølig og sitte i en tynn sommerdress etter at solen har gått ned. Hun har derfor tatt med noe jeg først tror er et fleecepledd, men som viser seg å være en slags poncho, flunkende ny, rett fra pakken. Jeg trer denne over hode og da begynner alle å le og spør om jeg prøver å se ut som Dalai Lama, men det bryr jeg meg ikke noe om, for nå er det blitt veldig kaldt på terrassen.

Jeg sitter slik i flere minutter og har det ganske varmt og behagelig. Plutselig kommer jeg til å se ned på mine egne ben. Det ser ut som om det har begynt å vokse en slags brun mose på lårene. Nå oppdager jeg at moselaget strekker seg over hele dressen. Det er over alt. Jeg ser ut som et pinnsvin som har rullet seg i brune tråder og dotter. 

Slik så jeg ut hele veien hjem. Det var heldigvis ganske mørkt, det meste av veien.

 #dress #17mai

 

hits